I kveld fikk jeg lyst til å dele en historie
med deg, kjære leser. Noen ord om hvordan skriverlivet til sånne
som meg kan være. Alle som skriver vet at historiene, diktene,
kronikkene, ja alt vi skriver, har forskjellig start og oftest krever
forskjellig av oss underveis. For meg utløses skrivertrangen oftest
av sterke følelser i alle dets varianter og det kan igjen resultere
i at skriveriene kommer raskt ned på papiret eller at ord og
setninger kan bli liggende og modnes i dager og uker før det blir
til noe jeg finner verdt å dele. I lange perioder kan det virke som
at jeg overflommes av ord, og i andre er skrivesperren massiv. Jeg
har da hodet fullt av mangt og meget, og jeg prøver å få noe
vettugt ut av det, men lykkes ikke og sitter bare igjen med en
ubeskrivelig frustrasjon.
Men en sjelden gang skjer det noe
merkelig, at en historie bare blir meg levert og bare MÅ skrives.
Som den morgenen min bedre halvdel våkna av at jeg slo opp øynene,
satte meg brått opp i senga og høyt og tydelig sa: "Arvesynd
og kråkesølv"!
God morgen til deg også, og ellers har
du det bra - sa han vantro, mens jeg forta meg
opp for å skrive ned ordene og lurte på hvor i all verden de kom
fra. I løpet av de nærmeste timene ble historien under skrevet,
bikkja ble lufta og korrektur ble lest - og akkurat da jeg var ferdig
oppdaga jeg invitasjonen fra Alea forlag om å delta i en ny
antologi. Og sånn skjedde det at denne litt merkelige, lille
historien ble en del av "Vilje" i 2017. Kanskje var det
noen som valgte akkurat meg til å få sin historie fortalt, ikke vet
jeg - men her er den iallefall 💕
Arvesynd og
kråkesølv
Hun bar på en lengsel, en hun hadde
hatt lenge. Helt siden tidenes morgen.
Lengselen etter det gode liv, mann
og barn, den store kjærligheten.
Men hun hadde alltid fått høre at
det lå ikke for henne, hun ville aldri være blant de utvalgte i
livets lotteri, det lå i kortene helt fra fødselen. Kvinnene i
hennes slekt var forbannet på det viset. Visst var de vakre som
huldre, visst hadde de samme evnen til å fange en mann. Men når det
kom til å holde på han sviktet det, den gåten hadde man ikke løst
i hennes kvinneslekt. For som henne var også hennes mor ugift, som
hennes mor før det.
Kunne det virkelig være en arvesynd
og hvor mange generasjoner skulle måtte betale prisen for henne som
ble brent på bålet. Stammoderen som det ble visket om var heks,
fortryllende vakker lokket hun menn i sitt spindelnett og som en sort
enke fortærte hun dem i morgengryet, etter en elskovsnatt. Det var
iallfall dette sagnet fortalte, denne historien som gikk fra mor til
datter, fra generasjon til generasjon. Og sånn ble arvesynden også
hennes virkelighet, selv om hun betvilte historiene. Sånn hadde hun
mistet sin vilje og evne til å elske og bli elsket.
Kjærligheten finnes der ute, sa
hennes mor alltid, men skal du klare å finne den virkelig store, den
som tåler alt må du lete langt og lenge. Se på meg, sa hun, jeg
trodde jeg hadde funnet den, men da du varslet din ankomst skjønte
jeg at du ville bli mitt kråkesølv – som jeg var min mors. Du må
forkle din skjønnhet, du må finne han som er blind for den. Han som
ser forbi ditt ytre, da kanskje. Vår arv er vår skjønnhet, og vår
skjønnhet er vår forbannelse.
Hun hadde
vanskelig for å akseptere arvesynden, hun var da et moderne menneske
født med en fri vilje. Hun var godt utdannet og stod da for sine
valg. Nei hun nektet å la gamle sagn om arvesynd være hennes
skjebne. Hun var ettertraktet som få, mange var de som ville la seg
fange i hennes armer og hvile på hennes bankende bryst, men hun
hadde bare ikke møtt han som var den helt rette ennå.
Ikke før nå, hun levde for tiden
med et håp, et håp som speilet seg i forelskelsens rus. Hun følte
seg så overbevist om at det skulle bli de to som skulle dele resten
av livet – bli gamle sammen. De hadde det jo så fint og hun elsket
han så høyt. Hun skulle vise dem, hun skulle bryte forbannelsen i
hennes kvinneslekt. Hun måtte være tålmodig, for når bare han
fikk ordna opp i livet sitt, skulle det være de to for alltid. Når
bare......
Men da han endelig fikk orden på
sitt liv, tok sitt valg - og valgte bort henne, da bar hun fortsatt
på en lengsel i sjela og kråkesølv i magen......
