Foto: Arild Løvaas - sterkt budskap fra barna på ei gate i Oslo
Da var det helg igjen, og landet har hatt unntakstilstand i ei uke. Mange av oss er mer eller mindre i karantene, mens vi sluker nyheter og debatter, vi lytter til pressekonferanser, det diskutereres og spøkes mer eller mindre smakløst i sosiale medier. Noen tar det på høyeste alvor og gjør som myndighetene sier, noen er veldig redde, konspirasjonsteorier florerer, og som vanlig er det folk som tror de er unntatt fra alt galt som skjer her i verden. Men stort sett ser det ut som Ola og Kari Nordmann tar dette med like stor fatning som vi pleier når det stormer. Vi er heldig som har fått denne jordnærheten i arv fra de som gikk foran oss, selv om den har blitt noe utvannet de siste generasjonene, den gir oss styrke når det røyner på.
Jeg sitter her i selvpålagt karantene og har god tid til å observere verden og la tankene vandre. Jeg forstår ikke at så mange har problemer med å akseptere råd og pålegg fra myndighetene, da tenker jeg bl.a. på hyttefolket. Vi har selv hytte på fjellet, og skulle gjerne isolert oss der nå, men det er ikke så vanskelig å forstå at det ville kunne blitt en ekstra belastning på en liten kommune. Det er også fristende å "rømme" nord i landet, der man foreløpig ikke har kjent det like mye på kroppen som vi som bor rundt Oslo, og to ukers "søring-karantene" i huset ved havet høres ut som ren idyll, men kjære vene - det er ikke så vanskelig å forstå at det beste i denne situasjonen er at alle holder seg i ro i hjemmene sine.
Jamen påskeferien, hører jeg - det er utenkelig å ikke kunne dra på hytta i påsken.... Hvordan i all verden skal de samme folka håndtere det når de skjønner at kanskje går også sommerferien i vasken. Iallefall sydenturen, eller den lenge planlagte eksotiske reisen.
Budskapet er enkelt, innse det: Vi SKAL være hjemme!
For oss er det et savn og en enorm omvelting at kulturlivet har stoppet, særlig at det i uoverkommelig fremtid ikke blir noen konserter for Powersection. Planlagt innspilling er også avlyst, men gitaristen i heimen spiller og øver hver dag, og det kan fort oppstå nye låter i denne lediggangen. Sånn er det bare, derimot gledes vi av all livemusikk som plutselig fosser frem på nettet, digitale konserter er en god ting for mange i disse dager. Håper bare at folk husker å vippse en skjerv til den utøvende inntektsløse gledessprederen.
Vi er også rause på telefonen for tia, ringer mange og da særlig de vi har rundt oss som vi vet sitter alene. Jeg har tenkt mye på at det må være tøft å håndtere alt dette, når man er alene. Alene med dårlige nyheter, tunge tanker og angst. Budskapet til dere er at dere er velkommen i i livet vårt - digitalt og telefonisk.
Mitt sosiale liv er altså nå begrensa til Facebook, og en liten tur på butikken i uka. Det drister jeg meg til for jeg nekter å hamstre! Skjønner forresten ikke hvor mye folk skal bake for tia, og heller ikke at man satser på å leve på frossenpizza, hermetikk og pasta. Men med den menyen er det vel kanskje ikke så rart at folket trenger mye dopapir..... Skulle ønske jeg var produsent av dopapir eller antibac i disse dager......
Også har jeg heldigvis en mann og en hund med meg i karantenen - alle tre er fortsatt gode venner, og bikkja sørger for frisk luft der vi vandrer på stille, folketomme stier.
Vi er altså to i risikogruppa, økonomisk rammet både i fht kulturlivet og min bedre halvdels enkeltmannsforetak, men vi er i fhv godt humør og ved godt mot. Livet vårt var jo komplisert allerede, som mange vet, så vi tenker at vi tar vel denne også. Vi lever iallfall med håpet, som løvetann i betong gir vi ikke opp.
Jeg er ikke spesielt fan av regjeringa vår, tilliten til styre og stell er for lengst tynnslitt, men akkurat nå tenker jeg at vi har ikke så mye annet valg enn å stole på at myndighetene våre gjør så godt de kan for å lede oss gjennom denne katastrofen som hele verden er rammet av. Jeg har altså valgt å stole på de som gir oss råd og restriksjoner. Vi har i allefall et veldig mye bedre utgangspunkt enn mange andre land.
Jeg håper at noen snart klarer å finne både medisin og vaksine som kan stoppe faenskapen av et virus, og at de fleste av oss står han av i mellomtiden.
Nå vil vel noen av dere si; "Det var da voldsomt så positiv hun er. Hun som ofte tordner løs på kreti og pleti" eller "Er hun ikke bekymra i det hele tatt, hun som ellers bekymres av både mangt og meget?" Mitt svar er: Vi har ikke annet valg enn å prøve å beholde humøret og troa på at det går over. Visst er jeg både frustrert og redd, men jeg forteller meg selv flere ganger om dagen at dette går over - en annen dag. Og positivt er det jo at i mellomtiden har moder jord allerede begynt å vise tegn på at planeten heles, bare fordi vi har satt ned tempoet. Kanskje vi også kan komme ut av dette som bedre og litt mindre bortskjemte små mennesker.
Tilslutt vil jeg sende en stor takk til alle dere som står i frontlinjen for oss alle nå - helsepersonell, transport, renhold, butikkansatte og alle andre som ikke har stoppa opp og gått i karantene, hjemmekontor eller permisjon. Deres innsats er uvurderlig, dere er nå våre helter!
Ta vare på barna, dere selv og alle oss andre. Vis solidaritet, omtanke, respekt og alminnelig folkeskikk. Hold fast i håpet og troa om at alt skal bli bra igjen, kanskje tilogmed enda bedre enn før, hvis vi evner å lære litt underveis.
Hold hodet kaldt og hjertet varmt - i kjærleik
