Lyden av stillhet

Jeg lener meg helt tilbake i stolen, mens verandadøra står på vidt gap. Lukker øynene og konsentrerer meg om å lytte til stillheten. Den totale, altoppslukende stillhet som jeg bare opplever her i nord eller høyt til fjells. Jeg lytter og lytter og kan ikke observere en eneste menneskeskapt lyd. Tilogmed klokka som alltid tikker hjemmekjært må ha stoppet for den høres ikke.

Det er ingen vind som uler idag, bare suset fra havets rolige og jevne puls når mitt øre.

Ei kråke kraker et sted i det fjerne, langt nok unna til å ikke forstyrre stillheten min. En adskillig mindre fugl kvitrer mye nærmere, sannsynligvis i ripsbusken rett under verandaen. Jeg antar at de røde bærene som glitrende som rubiner i sola etter regnet, må være en fristelse av dimmensjoner for den lille fjærkroppen.

En flue har forvirret seg inn i vindusposten, surrer rundt og rundt, og prøver å finne veien ut - alle andre steder enn døra den nettopp kom inn gjennom.

Stillhet....... Sjelefred.......

Havets puls stiger, brenninger som slår stadig raskere og hardere forteller meg at det må være en båt som nærmer seg havna. Skjønt jeg kan ikke høre noen båtlyd, bare jevne, raske bølgeslag som slår mot stranda. Om igjen og om igjen, taktfast som en marsjerende hær. Med mine lukkede øyne vet jeg akkurat hvordan det ser ut, bølgene høres nesten bedre når synssansen er lukket. Det er nesten som jeg kan lukte det salte havet, men det er for langt unna - eller er det egentlig det.....

Et par måker skriker ut i stillheten og bekrefter min tanke om at en lydløs båt har ankommet. Antagelig med fisk etter måkenes opphisselse å dømme. De får vel sitt, for det blir igjen helt stille.

Og jeg er ett med havet, hjertet mitt slår i takt med bølgene, sakte og jevnt. Dette er meditasjon på høyt nivå rekker jeg akkurat å tenke - før surrekoppen fra vinduet lander på nesa mi og bryter hele magien. Men tusen takk til havets bølger, takk for stunda jeg fikk være endel av deg - hengitt i lyden av naturens stillhet.......

Skolestart

Et gammelt sort/hvitt-bilde viser en 7-åring med økonomiklipp, nye sko, foldeskjørt og blazer

i hånda en tidsriktig blårutete skoleransel inneholdende penal med splitter nye fargeblyanter, viskelær og linjal. En et nervøst drag ligger over ansiktet og smilet presses frem.

Året er 1967, det er august og første skoledag.

En ting kan jeg love - denne jentungen har aldri vært så vettskremt i hele sitt liv som akkurat da dette bildet ble tatt. I mange uker har hun gruet til denne dagen, og nå er den der. Hun tenker på alle de voksne som gjennom hele sommeren har spurt det dummeste spørsmålet: "Gleder du deg til å begynne på skolen?" Det er vel ingen som gleder seg til det, skulle hun liksom synes det er fint å bli revet opp fra alt som er trygt og godt for å måtte oppholde seg hele dagen sammen med fremmede. Hun vil svært gjerne lære å lese og skrive, men hvorfor kan hun ikke gjøre det hjemme? Både mamma, pappa og storebror kan det jo allerede så de kunne vel delt denne lærdommen med henne. Alt i henne stritter imot å reise to bygder lenger bort med buss for å blandes med totalt fremmede barn, mange av dem store skumle gutter. Dette er utrygt og den lille jenta synes livet er både urimelig og ubarmhjertig. De er tre unger fra bygda, men de andre to gruer også og er minst like vettaskremt som henne, heldigvis får man holde mamma's hånd denne aller første skoledagen.

Hun har egentlig få minner fra denne dagen, angsten overskygger i ettertid det meste. Men hun minnes at skolen var stor, at det var (som fryktet) veldig mange skumle, fremmede, og et inntrykk av at frøken virka å være veldig snill.

Det var 7 unger i 1. klasse på Haugnes barneskole i 1967, hun kjente som sagt bare 2 av dem,

men det store klasserommet ble delt av 1., 2. og 3. klasse, med felles lærer.

Men et minne fra dag to sitter som spikra fast i hukommelsen! Det er jo nemlig sånn at når en jentunge i utgangspunktet ser vettaskremt ut, ja da er hun vel en magnet på gutter som vil tøffe seg, så skjedde jo også i denne historien. Hva som ble sagt og gjort er noe vagt, det var kanskje bare en litt uskyldig erting, som brått ble stoppa av det som skulle bli hennes helt i flere år fremover. For der stod hun, jenta fra nabobygda, bredbent og med armene i sidene - en blond krølltopp på 7 år med all verdens mot! Hun stilte seg opp mellom den vettskremte og tøffingene og ga klar beskjed: "Prøv dere på å være frekk med henne og dere får med meg å bestille!"Et nytt vennskap var inngått, en allianse som kanskje gjorde den store forskjellen på hvordan skolehverdagen ble i år fremover. De visste ikke den gang at de skulle gå fra barndom til ungdom sammen, hadde ingen idè om hvor mye de skulle dele på godt og vondt, men en ting var klart for ei lita jente som var redd for det meste - hun hadde funnet helten hun trengte for å vokse seg tøffere!

Denne historien dukker alltid opp i mitt hode ved skolestart, og jeg skulle så inderlig ønske at alle som er litt redd, eller kanskje bare litt forskjellig fra mengden i skolegården må fikk oppleve at en liten helt kommer og gir dem mot, og redder hverdagen. Jeg skulle ønske at alle voksne i skolen ser med både øyne og hjerte, og ser bort og bagatelliserer uskyldig erting. For hvor går grensen mellom uskyldig erting og mobbing? Det er en hårfin overgang. Jeg skulle ønske at alle foreldre forstår at det er hjemme man skal lære oppførsel og omtanke for andre. Jeg håper av hele mitt hjerte at alle små som nå går til skolen kan få vokse, lære og leke i en trygg skolehverdag. Det er kanskje for mye å forvente, men det burde det ikke være!

Hva skjedde så med den lille redde jenta som begynte på skolen en høstdag i 1967?

Jo hun gikk mange år på skolen, og lærte både å lese og skrive, og mere til. Hun opplevde mangt og meget gjennom livet, men ble aldri hverken lærer eller en verdensberømt forfatter som drømmen var. MEN på et eller annet tidspunkt slutta hun å være sjenert og redd for det meste, ja jeg tror jammen hun ble nesten like tøff som den lille helten sin.

Og akkurat nå har hun skrevet dette blogginnlegget du nettop har lest :)

Idly's valgkampsynsing: Språket

Nå er valgkampen såvidt sparket i gang og jeg har allerede begynnt å få nervøse rykninger av språket til våre fremste menn og kvinner. Er det virkelig helt nødvendig å bruke et språk som folk flest ikke forstår? Målet i en debatt er vel å få frem et budskap som folk kan tro på, eller iallefall føle at de kjenner seg igjen i, sånn at de samme velgerne kan vurdere å stemme på dere. Og burde dere ikke holde dere for gode til å bruke ord som ikke brukes andre steder enn på det norske storting? 

Vi som har levd ei stund er forsåvidt vant til dette politikerspråket og til å bruke alt vi har av fantasi for å komme frem til hva hver enkelt egentlig mener - også har vi jo heldigvis fått hjelpemiddelet google etterhvert - men ungdom, og nye landsmenn som skal stemme for første gang må jo bli totalt forvirret.

F.eks. har jeg allerede fått nok av å høre ord som innovativ, kompetansemiljø, polarisering - og ikke minst bærekraftig. Sistnevnte har tatt helt overhånd - alt skal være bærekraftig. Jeg forstår det når vi snakker om et bærekraftig landbruk, men hva i all verden betyr en bærekraftig bilpark? Eller et bærekraftig helsevesen? De fleste av oss ønsker seg sykehus som er der folk bor, tar i mot oss når vi blir syke og gjør oss friske etter beste medisinske evne - hvordan dette kan bli bærekraftig er meg en gåte - og knekkende likegyldig hvis jeg er syk.

Et annet ord er offensiv. Det brukes nå i hytt og pine og i alle mulige slags sammenhenger. Idag leste jeg f.eks. at "Oslo skal bli en trygghetoffensiv by". Hva betyr det? En annen lover at vi skal få "en innovativ byvekstavtale". Sikkert flott det, kanskje, men jeg aner ikke hva man mener med det.

Det loves inkluderingsdugnader og integreringsløft, og et annet partiprogram er "en garantist for at hele kommunen skal tas i bruk". Har man ikke gjort det før altså - og kan vi tro på sånne garantier?

Det er effektive planprosesser, prøveutredninger og kostnadseffektive løsninger.

Jeg gikk nesten i taket da jeg hørte: "Det kan bli vanskelig å få infrastrukturen på plass der oppe"... Siden mitt forkjølte hode ikke virker på sitt beste nå om dagen tok det litt tid før jeg forstod at det politikeren egentlig sa var: det blir for dyrt å forlenge Nord-Norgebanen. Her var det to ting på en gang; Første selve setninga som jo er galematias i seg selv, deretter kommer slutten "der oppe". Jeg har nå gjentatte ganger hørt stortingspolitikere omtale hele eller deler av Nord-Norge som "der oppe" og jeg lider ikke av mangel på humor, men ærlig talt - i seriøse uttalelser og i debatter er det en nedverdigende måte å omtale vår største landsdel og tre fylker på!

Einar Førde sa en gang at "Løvebakkendialekt er farlig fordi vi som bruker den, tror at den er allemannseie". Det er så sant som det er sagt. Jeg oppfordrer derfor hver enkelt politiker til å droppe denne dialekten og heller bruke den fantastiske dialekten du kom til stortinget med, og begynne å snakke sånn at vi velgere forstår hva du sier! En innvandrer sa en gang til meg at i Norge er det mange dialekter og tre språk. Tre språk undret jeg, hvorpå han svarte: Ja dere har bokmål og nynorsk - og sånn som politikerne snakker....

Og til de av mine politiske motstandere i sosiale medier, som nå står klar til å gå i strupen på meg, vil jeg bare si: Jeg har med vilje ikke sitert politiske utsagn ovenfor, det spiller ingen rolle hvem som sa hva, da dette er et problem som gjelder mer eller mindre hele bunten av rikspolitikere som nå har sendetid hele døgnet. Vi trenger ikke et fordummende enkelt språk, vi trenger bare et helt vanlig norsk.

Og når jeg først er i gang - jeg håper av hele mitt hjerte å få oppleve at minst en av våre stortingsrepresentanter lærer seg ordene JA og NEI. Det er nærmest uutholdelig hvordan de rett og slett nekter å svare på spørsmål hele tiden. Foreslår at de etter tre forsøk uten svar, sendes rett i skammekroken!

Da håper jeg at den som snakker best den neste måneden får betalt for det med stemmer i sine lokallag 9. september...

Rotfast kjærlighet

Jeg har de siste årene forundret meg litt over det faktum at det ser ut til at min kjærlighet til ei øy langt uti havgapet, lengst nord i Vesterålen ser ut til å bare tilta i takt med alderen min. Og da særlig til den bygda jeg engang for mange år siden reiv opp røttene og flytta fra, det ser nå for meg ut som jeg glemte igjen en større bit av hjertet mitt. De senere år har jeg derfor jevnt og trutt vendt tilbake og på mange måter føles tilhørigheten sterkere nå enn den gang da jeg var ung og hadde fremtiden foran meg.

Dette er ei bygd som så mange andre norske småsteder, med et par hundre innbyggere og et ukjent antall feriegjester. Mange av de sistnevnte, som f.eks. oss, kommer igjen og igjen, og når de fastboende lurer på hva det er med oss, som sommer etter sommer ferierer i nordavind, tåke og utenkelige badetemperaturer - ja da er svaret at det er ikke noe med oss, det er noe med bygda som henter oss tilbake på nytt og på nytt.

Mitt blikk blir aldri mett av å se på Andfjorden, Senjafjellan og myrene som for tiden er overstrødd med det reneste gull. Frisk luft så mye man bare orker og en stillhet som kun avbrytes av bølgesus - for selv dårlige sommere har dager og netter som dette

Vi har alle sett steder på den norske landsbygda som visner hen, men denne bygda mi, ja den ser ut til å nekte å dø. De siste årene har den jaggu vokst både i innbyggertall og ikke minst i aktivitet.

Riktignok har vi ikke butikk her lenger, den er et stort savn. Ja det er som et åpent sår for mange av oss som husker butikken som både stedet å kjøpte dagligvarer og en kjøpmann som alltid stillte opp, og ikke minst som møtested. Men vi klarer oss, 12 km til butikk er jo ikke langt, iallefall ikke i nord-norsk sammenheng.

Også har vi mye annet i bygda. Vi har f.eks. et særdeles driftig ungdomslag - og her må noen virkelig ha funnet ungdomskilden for denne gjengen har vært ungdom så lenge jeg kan huske! 

Iallefall, U/L Vårbud drifter fortsatt grendehuset, med basar, konserter og mange slags arrangementer. Ja det gamle skolehuset, som som har vokst seg både større og finere, har gjennom historien blitt benyttet til mangt og meget.

Her har gode dager blitt feiret, og tårer har vært delt i sorgens stunder. Her var det fest og moro på lørdagskvelden, og innimellom kom sognepresten å holdt andakt på søndag.

Det var her jeg fikk se min første film på stort lerret, en ubeskrivelige opplevelse. Her har det vært satt opp lokalrevyer, det var juletrefester med varm sjokolade og fine smørbrød - og julenissen kom alltid med nisseposer som inneholdt både appelsin og rosiner, også hadde vi en slags ungdomsklubb med cola på små glassflasker og vi spillte kurong. Hadde dette huset kunna snakka hadde vi nok fått hørt om både oppgjør mellom naboer, gode historier og romantikk bak nåvva.

På Skarstein har vi også ei lita havn, som benyttes til både fritidsbåter og de mer profesjonelle.

Da noen fikk ideen om å bygge et grillnaust. ja da bare gjorde man det, og nå jobbes det med å få opplyst veien ned til havna.

Det ene tar det andre, og et annet arbeidslag er i gang med å lage et observasjonstårn "nord i bergan". Der er meningen at man skal kunne sitte å kikke etter både ørn og hval, eller hva som nu måtte være verdt å se på.

Det er planer om å lage en ny turvei langs myra og igår hørte jeg rykter om et mulig uteklasserom.

Vi har forresten ingen unnskyldning for å ikke holde oss i form mens vi venter på turveien - grendehuset inneholder selvsagt et høyst moderne trimrom.

Det er ingen tvil om at bygda lever! Lever så til de grader at da noen nevnte å male et gammelt og grått busskur, ja da tok vår egen sommerhus-kunstmaler saken i egne hender og etter mange, tildels iskalde timer i nordavind var dette triste busskuret

blitt til dette kunstverket av et busskur i særklasse

Og har man først fått et så til de grader flott busskur, ja da kreves selvsagt en høytidelig åpning.

Kunstneren selv, Unni Kvisler, klippet snora og holdt en grundig innføring i alt busskuret kan brukes til, det ble lest et splitter nytt busskurdikt og selvsagt var det det var kaffe og hjemmelagde kaker. Lokalpressen var på plass og at vi ikke fikk tak i hornmusikk gikk bare godt, da noen klarte å trylle frem litt riverdance på mobiltelefonen. 

  

Busskurdikt I Et gammelt busskur slitt og grå har fått Unni's penselstrøk på Her kan fotan hvile litt mens drømmer og tanker leker fritt wewa/2019

Busskurdikt II Sett deg her, hvil trette bein på en benk blant fjord og stein I et maleri du synker ned det gir velsignet sjelefred wewa/2019

Det er liv og latter i bygda, og jeg må bare si at folk her har blitt mye galere enn jeg husker, på en usannsynlig god måte. Fantasien blomstrer, dyktig folk får holde på med det de kan og vil, samholdet styrkes og bygdedyret.... vel det er det eneste som synes å være dødt i denne bygda.

Jeg elsker den takhøyden som råder i bygda. Skarstein er ei bygd der det ser ut til å være en plass til alle, enten det er kunstnere, fiskere, snekkere, bakere, bønder og en hel haug spreke pensjonister.

Alle er på hver sin måte en av de mange og nødvendige brikkene som gjør Skarstein til ei levende bygd. Mi bygd som aldri forlot hjertet mitt, heimbygda med så mange minner, og gode folk å dele dem med, latter når gamle historier fortelles om igjen og om igjen.

Skarstein er min historie, nåtid og fremtid. Jeg kommer alltid tilbake, min kjærlighet til bygda er ekte og rotfast. Tilogmed min bedre halvdel har begynt å gro så fast at han lurer på om han kan bytte inn en halv søring og bli halvt Skarsteinskar.

PS. Det eneste denne bygda kanskje kunne trengt måtte være et par ungdommer i ungdomslaget - og det er for tiden et par hus til salgs her på Skarstein, jeg bare nevner det sånn i forbifarten......

Hjelp - kjerringa blir blogger

Hjelp - kjerringa blir blogger

.....sa min bedre halvdel da han skjønte hva jeg har holdt på med de siste dagene!

Så hvorfor blogg? Svaret er at jeg vet ikke helt. Kanskje fordi jeg gjentatte ganger har blitt oppfordret til å gjøre det. Kanskje fordi jeg vil prøve denne måten å uttrykke meg på. Kanskje fordi jeg trenger bekreftelse på mine skriverier, eller kanskje rett og slett det er en blanding av nysgjerrighet og behovet for å utfordre meg selv. Alle vi som skriver ønsker jo å bli lest, enten vi skriver om det ene eller det andre. Og de som kjenner meg vet at jeg ofte har mye på hjertet, med alle fortegn.

Så får vi se da - om jeg får nok følgere, om jeg synes dette er givende og gøy eller om min bloggkarriere blir raskt unnagjort.

Inntil videre sier jeg bare velkommen til Idly-tanker. Bloggnavnet er basert på mitt tildels ukjente fornavn som jeg nå prøver å gi litt heder og verdighet igjen, samt tanken om at det da er mitt egentlige, opprinnelige meg som formidler tanker og ord på denne bloggen.

Så vil du være med på min reise i bloggens verden, trykk på "Følgerknappen" oppe i høyre hjørne og del gjerne mine blogginnlegg etterhvert hvis du liker dem - her kan alt skje....... Og som jeg trøsta min bedre halvdel med: Jeg kommer neppe til å bli en influencer, men får sikkert influensa igjen, en eller annen gang.