Høst

Høsten har gjort sin entré

bladene som ennå klorer seg fast etter nattas stormkast

er gule, grå og få

mange falt da vinden feiet over jordene på flatbygda

Nakne står trestammer igjen, uten krone

greiner strekker seg, desperat og uten mål

Aspeløvet skjelver ikke mer

Kanskje minnes trærne vårens spirende start

Sommerens sødme, med greiner full av blader og bær

fuglene som hvilte og søkte ly mot vær og vind,

Stolt vaiet greinene med travelhet og liv 

som om sommerdagen skulle vare evig

nå er det stille

er alt over - allerede nå?

Det høstes for oss alle

Jeg tenker på våren, med lek, håp og veivalg

Jeg tenker på sommeren med kjærleik, barn og karriere

Disse evigvarende dagene med drømmer

for et uendelig liv

før høsten plutselig var der

- og snart er det vinter......

Et liv på akkorder...

Et ofte stilt spørsmål til meg er hvordan jeg klarer å leve med og akseptere prioriteringene til en lidenskapelig gitarist....... Egentlig et godt spørsmål som jeg tok meg tid til å grunne litt på.

For andre som har prøvd det vet jo at det kan være en prøvelse på så mange måter, og de av dere som ikke kjenner til arten musikanter – her kommer en aldri så liten oppskrift på hvordan overleve:

Første bud er at du bør like musikk, hvis ikke har du nok tapt allerede i utgangspunktet. Hvis du i tillegg nærmest elsker musikk er du godt på vei. For musikk i alle sjangre vil bli en del av hverdagen! Hvis du i tillegg har evnen til å lukke ørene når nok er nok, f.eks. i mitt tilfelle, ekstreme gitarsoloer beregnet for spesielt interesserte, er du særdeles heldig. Det er også et bra alternativ å kjøpe øretelefoner til musikanten, men de bør være godt over gjennomsnittet hvis de skal bli brukt – er nå min erfaring.

Neste utfordring er når det musiseres på eget instrument(er). Du bør absolutt bli vant til at minst en utgave av instrumentet alltid finnes i umiddelbar nærhet, og ikke la deg forstyrre av en skrikende gitarsolo midt i ditt yndlings TV-program . Det er nemlig helt normalt for musikanten å la seg inspirere av hva som helst og gjerne når omverdenen minst forventer det. Jeg f.eks. synes nå det er helt normalt at alt fra Dagsrevy-vignetten til div reklamesnutter akkopangeres på el-gitar ved min side. Lykken er når man har funnet en serie på Netflix med tilhørende god musikk, for du kommer til å få privat tilleggsakkopangement uansett.

Det hjelper noe å ha et musikkrom, men ikke la deg et øyeblikk lure til å tro at alt kommer til å foregå der! Men er du heldig har du en «stille-kveld» i uka – øvingsdagen.

En annen ting er at du først som sist kan slutte å tro at du disponerer helger og annen fritid, nei da er det spillejobber som kommer i første rekke og andre ting du måtte ha lyst til som reiser, utstillinger, teater o.l. blir iallfall min musikant gjerne med på så lenge det ikke kolliderer med nr.1-aktiviteten altså. Her bør du gjerne være litt proaktiv sånn at du har en konsert-oversikt for det er ingen selvfølge at du blir oppdatert på fremtidige jobber. Man kan jo ikke gå rundt å huske på sånt.

I gamle dager ville gjerne gutta dra på spillejobber uten kjerringer, idag har mange av arten blitt så moderne at det er motsatt. Min gitar-helt f.eks. blir faktisk helt satt ut hvis jeg nevner at jeg kunne tenkt meg å vært på noe annet, et helt annet sted. Jeg må da forstå at han påvirkes positivt av bare det simple faktum at han vet at jeg er i salen som moralsk støtte.Eller som en annen jeg kjenner sa det: «Det er så godt når du er tilstede Wenche, for da vet jeg at der iallfall er EN blant publikum som vil meg vel»

Så da kan du jo velge, enten å være den uinteresserte kjerringa som aldri er med, den som ofte stiller og backer opp gutta, eller ta den helt ut som i midt tilfelle: «If you can't beat them, join them»

Til tross for at jeg har kommet på at det var en grunn til at jeg sist jeg jobbet med musikk, for en mannsalder siden, konkluderte med «at jeg aldri mer skulle ha noe å gjøre med musikkbransjen, musikere eller arrangører igjen – ever» må jeg jo bare innrømme at det også gir mye. Ikke av gods eller gull, men moro i bøtter og spann. Problemet med å aktivt involvere seg i bandet til din bedre halvdel er at plutselig har du ikke bare en musikant i livet, men i mitt tilfelle 6 – på godt og vondt. Det er også utrolig vanskelig å få sagt opp en sånn jobb, nærmest umulig, så tenk deg godt om før du følger i mine fotspor her.

Tilslutt noen ord om innkjøp eller investeringer som det kalles når det forklares hvorfor akkurat DET instrumentet er livsnødvendig å ha i samlingen (som egentlig er stor nok fra før). Dette er kilden til stadige diskusjoner og du vil neppe oppleve en musikant så god til å argumentere for noe som helst i nærhet av hva han klarer når det argumenteres for disse investeringene. Det er rett og slett såpass at jeg har vært mektig imponert ved flere anledninger, og etter at instrumentet har ankommet heimen har jeg mer enn en gang lurt på hvordan dette kunne skje......

I så måte er jo selvsagt enkelte instrumenter klart å foretrekke, det gjelder ikke gitarer! Nå f.eks. Sitter min bedre halvdel å leker med sin nyanskaffelse uten tanke for at vi kunne reist på en god og varm ferie, laga vei på hytta, kjøpt ny salong eller gud hjelpe meg kjøpt en snøfreser! Men det er mine tanker og veldig fjernt fra hans hode. Gitaristsjela er i himmelen og da har livet lært meg at man skal være glad man har mat på bordet og klær på kroppen. Musikanten har nemlig noe annet også å tilby, en barnlig glede og lekenhet du skal lete lenge etter, ofte er de både følsomme, livsglade og lett å holde ren (hjelper at mange av arten er litt forfengelige) og hvis du lærer deg å trykke på rette knappene, på det helt riktige tidspunkt – f.eks. når nyinvesteringa nettopp har ankommet – kan du faktisk få viljen igjennom på mye rart ;)

Seriøst, å overleve med en musikant handler om frustrasjoner, offer, glede, respekt og kjærleik – og en stor porsjon tålmodighet! Så det siste rådet mitt er å gjøre som med unger; gi etter av og til for at det skal bli stille – skjønt stille og stille..........

Til alle som sliter

 

Jeg tenker på alle som sliter

med sult og nød

med sykdom og død

Jeg tenker på alle som sliter

med sorg og savn

alene i de ensommes havn

Jeg tenker på alle som sliter

som drukner med sitt anker

i glemte svarte tanker

Jeg tenker jeg vil hjelpe og være tilstede

sjenke fra mitt hjerte både trøst og glede

da får jeg i et øyeblikks klarsyn plutselig se

at jeg i den synkende flokken allerede er med....

Photo by Ian Espinosa on Unsplash

Verden bakom fjellan

Jeg vokste opp med noe så selvfølgelig, som panoramautsikt over Andfjorden. Lengst borte, på andre sia, stoppa fjorden i Senjafjellan. Vakkerheten i denne utsikten forstod jeg ikke den gangen, det skulle vel gå bortimot et helt liv før jeg klarte å ta inn over meg at barndommens selvfølgelighet er ufattelig vakker – i solskinn når havet glitre over fjorden, når skodda ligg som et mystisk teppe over havet eller når regnet plaske rundt oss og man kun ser ei stripe med sol som lager ei revne tvers igjennom både skodde og hav.

Men uansett, jeg så på dem – Senjafjellan - og i mitt hode var hele verden bakom der. Som jeg kunne sitte å se på disse fjellan og fantasere om alt man kunne oppleve i verden. Der var byer med trikker og tog, der var sirkus og tivoli nesten hver eneste dag, og uendelig mengder med is og brus! Der var masse folk i verden – kanskje tilogmed enda flere folk enn på Andenes på selveste 17.mai! Folk i alle størrelser og alle farger – for på søndagsskolen hadde vi lært om brune folk som ikke hadde lært om Jesus engang, men søndagsskolelærerinnen vår kjente noen som hadde reist ut i verden for å lære dem om Jesus og Gud og sånt, så jeg hadde god tro på at det skulle ordne seg for dem tilslutt. De fleste fattige bodde forresten i Afrika og noen bodde i Guatemala - rett på baksia av Senjafjellan.

En gang, når jeg ble veldig stor, så stor at jeg hadde masse penger og klarte å passe på meg selv – helt alene, da skulle jeg reise ut i verden! Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg over fjorden, men jeg tenkte at kanskje kunne jeg høre med onkel Sigmund om han kunne ro meg over en gang han var ut med båten sin. Jeg skjønte jo at det ville bli en lang tur, men kanskje en dag hvis det ble veldig fint vær, kunne han orke å gjøre det for han var veldig snill, onkelen min.

Jeg skjønte også at det ville bli langt å gå på andre siden, for når jeg var kommet over fjorden måtte jeg klatre over de høyeste fjell jeg noen gang hadde sett. Så jeg forstod godt at jeg måtte vente til jeg ble stor, og at det måtte være sommer for det tok nok mange dager å gå over fjellet.

Jeg kan godt huske at jeg fortalte pappan min om tankene jeg hadde om verdenen bak Senjafjellan. Han lyttet tålmodig på meg og sa at jeg hadde en god plan. Når du blir skikkelig stor er det lurt å reise ut i verden, for da først kan du lengte hjem – sa pappa. Og jeg tenkte at han visste hva han snakket om for han hadde vært på en diger båt langt langt borte, lenger ut i fjorden enn jeg kunne se. Men jeg skjønte ikke hva han mente med at det var lurt å lengte hjem. Det var vel ikke lurt, det er da vel ingen som lengter hjem når man har funnet hele den store verdenen........

Jeg dro ut i verden, tilogmed til Sør-Amerika og Afrika kom jeg – uten at det ble noe særlig misjonering der av den grunn - og når jeg en sjelden gang fikk hjemlengsel, tok jeg bare et fly hjem til barndomsøya. Men jeg ser nå at jeg gjennom livet har brukt for mye tid på å lete etter verden, jeg var nok ikke forberedt på at den skulle være så stor. Så når jeg nå sitter i mitt livs høst og ser på de samme fjellan så slår det meg at jeg skulle ønske at jeg hadde forstått det tidligere, at selv om hele verden var bak Senjafjellan så var selve livet her på øya i fjorden.

Vi gjør oss klar for å dra herfra snart, jeg skal igjen forlate min sjels røtter, men dog i visshet om at jeg kommer igjen, jeg trekkes alltid tilbake til havet og fjellan. Jeg måtte ut for å lengte hjem.

Ringen er ikke sluttet enda – og jeg har faktisk fortsatt ikke vært bak fjellan på Senja......