fredag 19. juni 2020

Vær eller uvær - det er spørsmålet.....




Som saltvannsfolk flest kan jeg varte opp med utallige historier om vær, og da særlig av det slaget som er så voldsomt at det både gjør store materielle skader og isolerer folk. Som sagt har de fleste langs kysten, som har levd litt mer en et kvarter, erfart både flodbølger, orkaner og overraskende arktiske stormer. Av denne slags opplevelser gror det underholdning i alle varianter, både dramatiske  fortellinger og ikke minst humor.
Jeg tror jo også dette stadig skiftende og til tider voldsomme været er årsaken til at vi nordmenn er langt over gjennomsnittet opptatt av vær! Ja til og med sommerstid har vi opplevd stormkast opp i orkan styrke, innstilte ferger og kjøreforbud. Men mest av alt tenker også det nordlige kystfolk på godvær og sol døgnet rundt når kalenderen har meldt at det er sommer, så lar vi heller være å snakke så høyt om badetemperaturer.

Men hvordan har det seg da at jeg, som altså er et barn av saltvann og med røtter fra langt nord, nå sitter å filosoferer over uvær på en varm midtsommersdag? Jo det begrunnes i det at jeg ikke finner annen beskrivelse på de siste ukers vær her på det indre østland. Her vi dag etter dag, uke etter uke, har blitt belemret med skyfri himmel, stekende sol og rundt 30 grader av det varme vindstille slaget, mens sola nærmest hånflirer av deg 🌞


Jo når man kjemper for å erstatte væsketapet og bikkja nekter å gå tur (velsigna være den hunden) men bare ligger utstrakt og pesende og ser på oss som om den ber oss slutte å fyre.
Når klesvasken er tørr nesten før du er ferdig å henge den opp og man står ekstra lenge med hodet i fryseren rett og slett for å kjøle ned hjernen.
Når den tidligere flomvarslede og stigende Glomma brått har gjort retrett og nå synker i et fasinerende tempo, og meldinger fra høyere strøk forteller oss at snøsmeltinga fordamper i sol og varme før den får blitt til rennende vann.
Når hver minste bevegelse i busker og trær får deg til å stirre forventningsfullt, med et lite håp om en bris med fornyet luft og en sky i det fjerne får deg til å fantasere om tordenvær og styrtregn.

Ja da kan jeg ikke si annet enn at jeg teller ned til den dagen da vi igjen kan sette kursen mot nord, til bølgeskvulp, store mengder frisk luft og menneskelige temperaturer. Jeg lover herved at jeg ikke en eneste dag i år, skal sutre over sommeren i nord, for makan til dette UVÆRET som nå herjer østlandet skal man lete lenge etter! Til dere som koser dere i sommervarmen - ha meg unnskyld og la ikke min surmagede blogg drepe hetebølgens gleder for dere. Og all mulig sympati til dere som sliter med regn og skodde, men æ klare ikke mer - æ fær nordover! 
Og sånn er det bare med den saken 😎





Foto fra pixabay.com

torsdag 28. mai 2020

Løvetann er også en blomst


Et tankespinn om ugress - og kanskje litt til......

Plenen vår har i år forvandlet seg til ei lysende gul eng av løvetann. Denne gjenstridige kvekua av en plante som jeg har ført en evig kamp mot hver eneste vår, en kamp jeg forøvrig alltid har tapt. Den har en egen evne til å klare alt, man slår den ned og den slår dobbelt tilbake. Man rykker den opp men en mikrobit av rota satt igjen, og den kommer opp på nytt. Av helt prinsippielle årsaker har jeg ikke foretatt noen form for kjemisk krigføring, men jeg har brukt alvorlig mye tid og krefter på å forbanne hele faenskapet av en plante, en plante som alltid vinner tilslutt.

Men i år har det seg sånn at jeg bare har latt den overta, og fra nær avstand har jeg betraktet den fra de første spede skudd til den nå står i hopetall og i full blomst, og noe inni meg er i ferd med å forandre mitt syn på saken.

Som sagt dekker den nå det meste av plenen, og resten av hageruinen min, og jeg har brukt ganske lang tid på å innrømme det, men sier det nå høyt: Løvetannen er beundringsverdig! Den er sterk, og den kjemper innbitt for sin rett til å vokse akkurat her. Den lar seg ikke pille på nesa av motstanden den møter i hagen min, den bryr seg døyten om at jeg mener at den ikke passer inn, den lar seg ikke imponere av mine menneskelige forsøk på å tvinge den til å holde seg borte fra blomsterbed og steinheller, ja den overgår undertegnede i stahet - også er den faktisk vakker!

Da jeg her om dagen satt å beundret det nye lysende, solgule teppet rundt meg, ble jeg også oppmerksom på en annen ting jeg ikke har tenkt nevneverdig over mens jeg har stått midt oppi løvetann-krigen; Dette er jo faktisk matfatet for et individ som er enormt viktig for oss alle. For i det strålende solskinnet så jeg at teppet levde, i hver eneste blomst satt det en bie og inntok formiddagsmaten. De var så opptatt av sitt at de ikke enset meg et sekund da jeg spaserte midt ut i matfatet. Disse livsnødvendig, utryddingstrua biene som har fått så mye menneskelig sympati de siste årene at mange har satt opp insektshotell i diverse mer eller mindre vellykkede utgaver. Her hos oss gjør vi en helt ny vri på å slå et slag for biene - for gudene skal vite hvor mange bier vi redder bare ved å la løvetannen leve. Etter noen timer registrerte vi at alle løvetannblomstene var lukket og døde, ble de spist opp lurte vi? Men nei da, neste dag var det samme show, det lysende gule teppet var igjen i full blomst og omgjort til matfat for tusenvis av bier. Et interessant studie det her, skal jeg bare si deg, og en stor glede å se at katastrofehagen faktisk er til nytte, for insekter og fugler som synger i et lykkelig blandakor - og vi føler oss plutselig i ett med naturen.

Jeg tenker på at det er rart hvordan vi mennesker tar oss til rette, tramper i vei gjennom livet uten å tenke på hva prisen er. At vi så gjerne vil bestemme hvor skapet skal stå at vi ikke tenker over konsekvensene av vår adferd, og at vi blir like overraska og sjokkerte hver gang naturen slår tilbake på en eller annen måte.

Så rart at jeg aldri før har sett hvor vakker og viktig denne forhatte planten er - at jeg måtte bli gammel før jeg forstod at løvetann er også en blomst......

Løvetann fra barnehånd

søndag 10. mai 2020

Salige søndagsmorgen


Å våkne i grålysninga, og ligge å lytte til den totale stillhet. Kun sovepusten til mine to følgesvenner kan høres, jevnt og rytmisk. Det hviler en fred i mitt sinn, mens jeg ligger å lurer på om dagen har banket på allerede. Jeg hører vinden stryke langs de gamle tømmerveggene, og jeg aner at det har vært vaktskifte hos værgudene siden i går.
Det er et lite kuldesjokk når føttene mine treffer gulvet, men ullsokker kommer på og snart knitrer det lystig i peisen. Min firbente samboer kommer tuslende og logrer forventningsfullt ved matskåla, mens den tobente drar dyna over ørene og forblir i sin drømmeverden.

Vi to morrafuglene tar turen ut på trappa, og det er ingen tvil om at de siste dagers vår på fjellet er avlyst. For idag daler våte snøfiller ned i ansiktet mitt, og setervollene er dekket av et uskyldshvitt teppe. Jeg funderer litt på hvor fort verden forandret seg, hele naturen har plutselig over natta blitt en helt annen. Det er jo det som er livet tenker jeg, helt uten forvarsel eller avogtil med varsler vi ikke evner å se, kan livet endre seg fra en dagen til neste, det vet alle vi som har levd ei stund.
Og kanskje er det sånn det må være, kanskje trenger vi mennesker en påminnelse om at livet ikke alltid er forutsigbart. Vi må bare ta det som kommer dalende og gjøre det beste ut av det, og huske å glede oss over de gledene vi tildeles.
Vi små mennesker har så store problemer med å akseptere alt vi ikke kan styre, vårt behov for å kontrollere alt rundt hos har gjennom generasjoner kostet naturen dyrt, og hvis vi ser ting i et større perspektiv må vi kanskje innse at mens vi har ødelagt den naturen vi er så avhengig av og som vi hevder å sette så stor pris på, ja mens vi fortsetter å herje i vår jakt på rikdom, så ødelegger vi oss selv. Vi utrydder arter, er det nå vår egen art som står for tur? Vi er så intelligente og så ufattelig dumme.

Jeg rister av meg tunge tanker og går inn i kaffelukta som har bredt seg ut i rommet. Jeg kryper opp i sofahjørnet og lar blikket vandre ut av vinduet, de snøtunge trærne som høyreist prøver å riste av seg snøen, med vindens hjelp. Ei rinnisle vi tror har satt bo i mønet vårt titter inn på meg, før den forsvinnet på leting etter mat. Ei forvirret humle surrer forbi, et snøfnugg har landa på den runde sommerkroppen, den prøver kanskje å komme inn, iallefall å finne ly.

Så fanger radioen min oppmerksomhet, det ordineres en ny biskop i Nidarosdomen. Jeg låner vårherre mitt øre, budskapet fra den majestetiske kirke der nord, med sine høye spir og vakre utsmykninger. Jeg funderer litt på dette med tro, på radioen sier de at vi trenger troen nå i vanskelige tider. At mennesket trenger noen å sette sin lit til når verden er utrygg.

Jeg tror, men ikke alltid på biskop og prest. Jeg tror på en tilstedeværende guddom blant de grønne spir i Smiedalen, som er høyere enn Nidarosdomens, og ved alteret i skogen i denne naturens katedral der fugler og skogens dyr forretter. Der ingen spør hvem du er eller hvor du kommer fra, men som tillitsfullt slipper alle inn for å øse av sin rikdom, trøst og betingelsesløse kjærleik. Og samtidig med at salmesangen runger i Nidaros bryter solstråler igjennom snøkovet på stervollene, og jeg takker ydmykt for at jeg får være så lenge jeg vil i denne livets katedral uten åpningstider.

Snart vil også denne dagen gå mot kveld, vi går igjen til ro og når vi våkner vil nye endringer ha skjedd - i naturen og i livet.............


fredag 1. mai 2020

1. Mai, annerledesåret 2020



"Solidaritet er en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper av individer" (Store norske leksikon)



Vi kan vel bare konstatere at det har vært en helt surrealistisk senvinter og vår i landet og i verden. Forundret har jeg sett en statsminister som har vært synlig, sterk og for det meste klar i sin tale. En helseminister som har tilegnet seg opptil flere plusspoeng, og en justisminister som ble nesten varm og menneskelig, takket være etterveksten.
Det har vært et samarbeid på det norske storting som kanskje mangler sidestykke. Hvis vi da ser bort fra at et par partier har vært uønsket i det gode selskap.
Jeg har, som mange andre, sittet i en selvpålagt karantene, kun avbrutt av små turer ut med hunden og nødvendige matinnkjøp. Følgelig har jeg hatt god tid til å følge med på nyhetene. Jeg må bare si at jeg har vært rimelig fornøyd og periodevis imponert over at det ser ut som at det har vært en rask, bred og stødig enighet om de nasjonale retningslinjer under pandemien.

Med noen få, litt flaue unntak, er det også min oppfatning at folk flest har tatt situasjonen på alvor og tilpasset seg de nye reglene. Skønt det holdt hardt for mange da hytteforbudet kom og svenskehandel ble forbudt.
Den franske filosof og sosiolog, Emile Durkheim (1858-1917) sa at solidaritet er en nødvendig forutsetning for at et samfunn skal bestå. Det er vel akkurat dette vi har sett i denne så uvirkelige situasjonen som mer eller mindre har rammet menneskeheten globalt. Her til lands tok det ikke mange dagene før folk begynte å tilby hjelp til handling og annet for de som satt i hjemmekarantene. Alle kommuner har minst en FB-gruppe med gratis tjenesteformidling, dette er solidaritet på sitt aller beste.

Mange bedrifter måtte stenge på dagen og derved mista veldig mange jobb og inntekt omtrent over natta. Det er tragisk for næringsliv, enkeltmennesket, og har påført oss en historisk høy arbeidsledighet. Våre myndigheter var raskt ute med tiltakspakker til de store bedriftene, og etterhvert lempet man også på reglene for arbeidstakere ved permittering. Men dette gjelder ikke alle, en av de gruppene som fortsatt ikke får nyte de godene er studentene. Hvordan i all verden skal disse unge overleve uten den livsviktige deltidsjobben som gir de kronene som er nødvendig for å overleve mens de fortsetter studiene sine på mange kreative vis. For mens direktøren får dagpenger inntil 6G, får studentene tilbud om forskudd på stipend og økt stiudielån. Skammelig behandling av morgendagens helter!
Det var vel i denne debatten, jeg for alle første gang tenkte: Høyre er fortsatt Høyre!

Så kom endelig kontantstøtten til småbedriftene og alle syntes vi det var kjempefint. Vi har jo et stort oljefond og nå er tiden for å bruke litt av det, sånn at flest mulig overlever, til samfunnet sakte normaliseres igjen. Derfor kjenner jeg nå på en ekkel følelse når jeg hører om fotterapeuten som driver alene, ikke ble innvilga støtte fordi hun hadde for lave tall på både utgifter og inntjening. Eller hundehotellet som heller ikke kommer innenfor de oppsatte rammer. Samme gjelder for mange som måtte stenge over natta, disse som ikke er store bedrifter sett fra stortinget, men som like fullt holder seg selv og kanskje et par til i arbeid ute i distriktene. I Oslo har de fleste drosjene stått stille i nesten to måneder - vil eieren av enkeltmannsforetaket med kun en drosje, som holder liv i seg selv og et par til få dekket noe? Og hva med alle de små butikkene som til vanlig kjemper en kamp mot de store kjøpesentrene, vil vi fortsatt ha levende gater i byer og tettsted?

Ja det er veldig viktig at vi redder de store bedriftene våre, men det gjør det ikke mindre viktig at så mange av de små som mulig overlever. Vi må se disse små gründerne som har vært kreativ og skapt sin egen hverdag i både by og distrikt, og som ofte tilbyr helt nødvendige tjenester for mange. Det kan da ikke være rett at inngangsbilletten til økonomisk støtte skal være den samme for et stort konsern og et enkeltmannsforetak. Jeg grøsser når jeg hører svar på søknaden som: Du tjener så lite i utgangspunktet at du klarer deg med ingenting - akkurat som studentene.....

Det store spørsmålet er hvilket samfunn vi sitter igjen med etter at denne pandemien er over. Og ikke minst, hva vi har lært underveis. Lærte vi noe av at vi fikk klare beviser på at kloden vår ble bedre når vi menneskene satte ned tempoet. Vil vi fortsette å bruke nettmøter og på den måten få ned ubeskrivelig mange unødvendige flyreiser - og luksus-seminarer i USA. Vil vi gå tilbake til gammel vane med å forvente å betale minst mulig for live musikk, mens det nå fortiden vippses velvillig for streaming. Vil barnebarna huske at de savnet å klemme bestemor og bestefar eller at de savnet skolen. Vil vi huske hvor mye vi savnet fotpleieren eller frisøren, som kanskje aldri fikk åpnet igjen.Vil den nyvekkede solidariteten mellom folk flest bestå eller vil vi straks gå tilbake til å kun føle ansvar for den aller nærmeste, lille flokken vår.

Vi har selv i de siste to ukene blitt tilgodesett med en kronerulling, en innsamling startet og støttet av gode folk som prøver å hjelpe når urett har skjedd. Det er rørende og vi er dypt takknemlig. For oss er det slett ikke sikkert at det er nok til å løse vårt problem, men den støtten vi kjenner fra nære og fjerne, kjente og ukjente er ubeskrivelig og vi vil alltid huske den følelsen. Vi vil aldri glemme den solidariteten vi nå opplever.

Så la oss be en stille bønn på hver vår måte om at menneskeheten kommer styrket ut av denne opplevelsen, at vi begynner å lytte til naturen istedetfor å prøve å bekjempe den, at vi forstår at vi kun er tildelt et nanosekund på vår klode, at vår tilbakekomne solidaritet vokser og rekker lengre. At vi husker på at dagens studenter er morgendagens sykepleiere, leger og politikere - det er nå vi lærer dem solidaritet i praksis.

Gratulerer med denne viktige dagen, arbeiderens frigjøringsdag, menneskehetens solidaritetsdag.


"Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen" 
(Hans Børli)




Vår historie:


søndag 19. april 2020

Fullmånebønn



Å kjære mann i månen så stor
send noen svar til denne vår jord
Du som sikkert det meste har sett
må da ha mer enn nok av vett
Vite forskjellen på rett og galt
rydde i urett overalt
Lys opp vårt mørke, fjern anger og sinne
la løgner og ondskap som dugg forsvinne
vern oss, verg oss, vis oss led
til et liv i kjærleik og fred

Du lyser så vakkert i natta her nord
jeg lar tankene seile, mens jeg håper og tror
at der en god mann i månen bor

mandag 6. april 2020

Håp

Det finns et håp
et håp om bedre tider
da vi igjen skal gå i gatene
uten munnbind og frykt

Det finns et håp
et håp om nye dager
da vi møtes i glede
og klemmer hverandre som før

Det finns et håp
et håp om at når vi friskemeldes
har menneskeheten lært noe
om oss selv, om hverandre

Det finns et håp
et håp om at kreativitet
og samhold står styrket
at solidaritet har slått rot

Det finns et håp
et håp om at vi aldri må glemme
at vår plutselige stillhet
var medisin for moder jord

Det finns et håp for oss alle
hold fast i håpet - 
du kjære lille menneske........



fredag 20. mars 2020

Alt blir bra igjen

Foto: Arild Løvaas - sterkt budskap fra barna på ei gate i Oslo


Da var det helg igjen, og landet har hatt unntakstilstand i ei uke. Mange av oss er mer eller mindre i karantene, mens vi sluker nyheter og debatter, vi lytter til pressekonferanser, det diskutereres og spøkes mer eller mindre smakløst i sosiale medier. Noen tar det på høyeste alvor og gjør som myndighetene sier, noen er veldig redde, konspirasjonsteorier florerer, og som vanlig er det folk som tror de er unntatt fra alt galt som skjer her i verden. Men stort sett ser det ut som Ola og Kari Nordmann tar dette med like stor fatning som vi pleier når det stormer. Vi er heldig som har fått denne jordnærheten i arv fra de som gikk foran oss, selv om den har blitt noe utvannet de siste generasjonene, den gir oss styrke når det røyner på.

Jeg sitter her i selvpålagt karantene og har god tid til å observere verden og la tankene vandre. Jeg forstår ikke at så mange har problemer med å akseptere råd og pålegg fra myndighetene, da tenker jeg bl.a. på hyttefolket. Vi har selv hytte på fjellet, og skulle gjerne isolert oss der nå, men det er ikke så vanskelig å forstå at det ville kunne blitt en ekstra belastning på en liten kommune. Det er også fristende å "rømme" nord i landet, der man foreløpig ikke har kjent det like mye på kroppen som vi som bor rundt Oslo, og to ukers "søring-karantene" i huset ved havet høres ut som ren idyll, men kjære vene - det er ikke så vanskelig å forstå at det beste i denne situasjonen er at alle holder seg i ro i hjemmene sine.

Jamen påskeferien, hører jeg - det er utenkelig å ikke kunne dra på hytta i påsken.... Hvordan i all verden skal de samme folka håndtere det når de skjønner at kanskje går også sommerferien i vasken. Iallefall sydenturen, eller den lenge planlagte eksotiske reisen.
Budskapet er enkelt, innse det: Vi SKAL være hjemme!

For oss er det et savn og en enorm omvelting at kulturlivet har stoppet, særlig at det i uoverkommelig fremtid ikke blir noen konserter for Powersection. Planlagt innspilling er også avlyst, men gitaristen i heimen spiller og øver hver dag, og det kan fort oppstå nye låter i denne lediggangen. Sånn er det bare, derimot gledes vi av all livemusikk som plutselig fosser frem på nettet, digitale konserter er en god ting for mange i disse dager. Håper bare at folk husker å vippse en skjerv til den utøvende inntektsløse gledessprederen.

Vi er også rause på telefonen for tia, ringer mange og da særlig de vi har rundt oss som vi vet sitter alene. Jeg har tenkt mye på at det må være tøft å håndtere alt dette, når man er alene. Alene med dårlige nyheter, tunge tanker og angst. Budskapet til dere er at dere er velkommen i i livet vårt - digitalt og telefonisk.

Mitt sosiale liv er altså nå begrensa til Facebook, og en liten tur på butikken i uka. Det drister jeg meg til for jeg nekter å hamstre! Skjønner forresten ikke hvor mye folk skal bake for tia, og heller ikke at man satser på å leve på frossenpizza, hermetikk og pasta. Men med den menyen er det vel kanskje ikke så rart at folket trenger mye dopapir..... Skulle ønske jeg var produsent av dopapir eller antibac i disse dager......
Også har jeg heldigvis en mann og en hund med meg i karantenen - alle tre er fortsatt gode venner, og bikkja sørger for frisk luft der vi vandrer på stille, folketomme stier.
Vi er altså to i risikogruppa, økonomisk rammet både i fht kulturlivet og min bedre halvdels enkeltmannsforetak, men vi er i fhv godt humør og ved godt mot. Livet vårt var jo komplisert allerede, som mange vet, så vi tenker at vi tar vel denne også. Vi lever iallfall med håpet, som løvetann i betong gir vi ikke opp.



Jeg er ikke spesielt fan av regjeringa vår, tilliten til styre og stell er for lengst tynnslitt, men akkurat nå tenker jeg at vi har ikke så mye annet valg enn å stole på at myndighetene våre gjør så godt de kan for å lede oss gjennom denne katastrofen som hele verden er rammet av. Jeg har altså valgt å stole på de som gir oss råd og restriksjoner. Vi har i allefall et veldig mye bedre utgangspunkt enn mange andre land.

Jeg håper at noen snart klarer å finne både medisin og vaksine som kan stoppe faenskapen av et virus, og at de fleste av oss står han av i mellomtiden.

Nå vil vel noen av dere si; "Det var da voldsomt så positiv hun er. Hun som ofte tordner løs på kreti og pleti" eller "Er hun ikke bekymra i det hele tatt, hun som ellers bekymres av både mangt og meget?" Mitt svar er: Vi har ikke annet valg enn å prøve å beholde humøret og troa på at det går over. Visst er jeg både frustrert og redd, men jeg forteller meg selv flere ganger om dagen at dette går over - en annen dag. Og positivt er det jo at i mellomtiden har moder jord allerede begynt å vise tegn på at planeten heles, bare fordi vi har satt ned tempoet. Kanskje vi også kan komme ut av dette som bedre og litt mindre bortskjemte små mennesker.

Tilslutt vil jeg sende en stor takk til alle dere som står i frontlinjen for oss alle nå - helsepersonell, transport, renhold, butikkansatte og alle andre som ikke har stoppa opp og gått i karantene, hjemmekontor eller permisjon. Deres innsats er uvurderlig, dere er nå våre helter!

Ta vare på barna, dere selv og alle oss andre. Vis solidaritet, omtanke, respekt og alminnelig folkeskikk. Hold fast i håpet og troa om at alt skal bli bra igjen, kanskje tilogmed enda bedre enn før, hvis vi evner å lære litt underveis.
Hold hodet kaldt og hjertet varmt - i kjærleik 

Foto: Nick Fewings on Unsplash





søndag 8. mars 2020

8. mars 2020 - Det finnes slemme menn



Her er mitt bidrag under årets 8.mars-arrangement på Kvinnemuseet i Kongsvinger. Jeg er ydmyk og stolt, og takker for å få lov til å være deres 8.mars-poet!
Jeg takker også mitt barnebarn på 9 år for inspirasjonen hun ga meg i en samtale nylig 💖


Det finnes slemme menn

Da du var liten jente lærte jeg deg mange ting, jeg lærte deg om rett og galt, lærte deg å stå opp for urett - og å frykte bilene på veien, fremmede hunder og slemme menn.
Tiden gikk, du ble stor så lån meg nå ditt øre når jeg vil dele litt av min livsvisdom:

Det finnes slemme sjefer, det er de som tror at menn har fortjent bedre betalt enn kvinner for å gjøre den samme jobben. De som med største selvfølgelighet forbigår kvinner og velger å forfremme mannen, bare fordi han er mann

Det finnes bedrevitende nemder, de som noen mener er bedre egnet enn oss selv til å vite hva som er best for kvinner, de som er så flinke at de med den største selvfølgelighet vil bestemme over vår kropp og vårt liv.

Det finnes slemme ministre, sånne som forteller oss at vi som har så mye likevel ikke har nok til å dele med dem som har ingenting.
De som bestemmer hvor og hva som er farlig - og hvem som har fortjent vår hjelp og vår beskyttelse

Det finnes dumme politikere, som tror at det er nok å lage en lov så forandrer det verden, det er de som tror at fordi vi har en kvinnelig statsminister så har vi likestilling.

Det finnes urettferdige rettssaler, de med dommere som fortsatt mener at vold i hjemmet er en privatsak - og at en voldtekt har to sider.

Det finnes slemme menn,
menn som slår, voldtar og misbruker sin posisjon og makt.
Kjære jenta mi, du skal vite at det finnes veldig mange gode, snille, artige og flotte menn - men treffer du på en av de slemme så snu deg fort og gå din vei - og se deg aldri tilbake for slemme menn blir ikke snille av din godhet.

Vi var mange som prøvde å kjempe mot all urett som rammer kvinner, i krig og i fred. Vi har ikke lyktes så du arver min kamp.
Gå i gatene, rop og protester. Kjemp for din søster enten hun er nær eller i fjerne strøk - enten hun lever i krig eller fred.
Og hvis noen prøver å fortelle deg at du trenger ikke kjempe, at vi er i mål, så tro dem ikke - for det finnes fortsatt slemme menn.



torsdag 13. februar 2020

Gå sakte gjennom livet



Fordelen med å bli eldre er at man får så god tid til å tenke. Tanker som vandrer om stort og smått, dagsaktuelt, gammelt og nytt, gleder og sorger - ja også de mer filosofiske. De store spørsmål om livet..... Jeg tenker ikke lenger; "Hvem er jeg, hvor skal jeg". Nei, på dette stadiet i livet er det mer "hvem VAR jeg og hvor lang tid har jeg igjen".
Jeg har nemlig plutselig blitt oppmerksom på at tiden er begrenset, og det er jo så mye jeg fortsatt skal - eller er det nå egentlig det? Det er kanskje ikke så viktig om den romanen aldri blir ferdig, eller om barneboka aldri blir utgitt. Verden går kanskje ikke glipp av noe som helst om min neste påbegynte diktsamling aldri ser dagens lys.
Poenget er at vi lever våre liv som om det skulle være evigvarende, vi oppfører oss som om vi har all verdens med tid, som om vi er udødelige. Også, på et eller annet tidspunkt, begynner vi å se folk falle fra. Først foreldregenerasjonen, noe som vekker et visst ubehag hos oss evigvarende er det faktum at vi har blitt flokkens eldste .... Så begynner frafallet i vår egen generasjon, og vi ser for alvor at det vi har begynt å få en mistanke om stemmer - fremtiden ligger bak oss!

Ikke det at vi gir oss, nei vi er heldigvis ikke skapt for det, men noen av oss begynner å prioritere litt annerledes, rett og slett tenke litt nytt på hva som er viktig og hva som er mer uvesentlig her i livet. Noen av oss lar også tankene vandre bakover, det kan være både skummelt og artig, med mange aha-opplevelser. Jeg har f.eks. periodevis gremmes over uopprettelige valg jeg tok, valg som skulle vise seg å være veldig feil, men jeg har også sett at selv de feil valgene førte meg et sted jeg ellers ikke hadde kommet og ga meg opplevelser jeg ikke ville vært foruten. Så da ble det vel ikke bare feil allikevel. Jeg har tenkt på ting jeg kan huske var utrolig viktig for meg, mens den aldrende meg tenker herregud hvor feil jeg tok, eller kanskje smiler jeg bare overbærende av min egen ungdoms herlige uvitenhet. Bare tenk på alle de gangene i ungdommen man tror man skal dø av kjærlighetssorg, seriøst - det er en veldig sjelden dødsårsak. Eller den jobben man ikke fikk, den man bare MÅTTE ha fordi akkurat den ene stillingen skulle definere hele ditt arbeidsliv - også viste det seg at din vei ble en helt annen og du ble egentlig veldig fornøyd med det.
Jeg tenker på skuffelser og tårer - over en utro kjæreste eller ei venninne som svikta, baksnakk og folk som ikke forstod. Jaja, tårer er like gratis som knust stolthet....
Alle barrikadene du klatra opp på og enten ble hentet ned fra til full jubel, eller de du ramla ned fra og der ingen tok imot.... Dramaene har vært mange, de har vært store og de var små, men det er først når man kan se seg selv og sitt liv i et historisk perspektiv at man ser hvilke seire og hvilke tap som var viktig. Og egentlig hvis vi tør å være ærlig; de fleste gangene vi trodde verdens undergang var nær, ja så overlevde vi faktisk rimelig greit likevel.

Nei når jeg ser tilbake så slår det meg at det meste forbløffende av alt jeg aldri forstod, er at det uendelige lange og viktige livet mitt skulle være så ufattelige kort, eller rettere sagt - at det skulle gå så fort. Jeg mener, jeg husker da som i går, iallefall som i forrige uke at jeg fødte mitt første barn - 40 år er mye kortere enn jeg trodde for 40 år siden....
Det som irriterer meg grenseløst er hvor travelt jeg har hatt det på denne ferden. Alt jeg skulle rekke med for å ha et godt liv, alle arbeidstimer som ble investert i en bedre fremtid, alt kav og mas og stress for å rekke noe, mens jeg ventet på bedre tider eller hastet mot et mål lengre frem.
Alle folk som krevde oss og som vi ga av vår egen livskonto, hadde de alle fortjent det, var det riktig prioritert? Og nesten enda verre; de som stjal av vårt dyrebare liv.

Med alle disse tankene tenker jeg på at jeg vet noe, som jeg så gjerne skulle formidlet til de som kommer bak meg. At jeg hadde det så travelt med å leve at jeg periodevis gikk glipp av livet.
Jeg har så inderlig lyst at mine barn skal forstå at man må gå saktere gjennom livet hvis man skal få tid til alt. Men jeg vet jo, at det er nærmest umulig, at mine barn må leve sine liv, ta sine valg, gråte sine tårer og le all sin latter før de til slutt sitter i min stol, med sin livserfaring og tenker tilbake på sitt liv.

Jeg har en drøm om du mitt barn, når du sitter i ditt livs høst, kan se tilbake på ditt liv og tenke at jaggu var det bra at noen tipset meg om å stoppe opp innimellom - sitte helt stille å høre på fuglesangen, lukte på blomster, se kveldsola forsvinne i havet. Tenk om du tenker; jeg er glad jeg forstod at et barns beundring er den mest storslagne og ekte, og at har man ei kjærestehånd så skal man holde i den. Jeg håper at du ser at det handlet ikke om at livet er for kort for å drikke dårlig vin, sannheten er at livet er for kort for å ikke drikke den vinen man har.
Tenk om mitt livserfarne barn kan sende meg en tanke og si; Jeg er glad at jeg rakk med alt som var viktig, at jeg solnedgangen - fordi noen sa at jeg skulle gå sakte gjennom livet.

Kjære menneskebarn, hvis du har forstått bare litt av dette, ville mine viktigste ord være hørt, mitt liv ville hatt en mening - og jeg kan gå sakte ut av tiden.......




Gå sakte gjennom livet

Hør min fortelling barn, lær av mitt liv
Jeg er en stemme fra fortidens siv
Gå sakte gjennom livet, ta deg tid til å se
mitt liv er snart over, og det ble som det ble

Når du forlater mitt aftensbord
Jeg roper med et levd livs stumme ord
Gå sakte gjennom livet barn, prøv å forstå
Det finns ingen større mening, livet er her - akkurat nå




Foto: Hush Naidoo on Unsplash