onsdag 15. juli 2020

Opp av hav stiger fjell


Majestetisk rager de høye, spisse topper - dramatisk oppå et teppe i blått med glitrende tråder, stundom i sølv, andre ganger i gull.

Jeg snakker om Senja, øya med sine høyreiste fjell som rager over sine mange lune viker der folk har bosatt seg i generasjoner.
Like bortenfor kan vi se den historiske Bjarkøya, hjemstedet til legendariske Tore Hund. Med det for lengst fraflyttede fiskeværet, Meløyvær aller ytterst i havgapet. Og så overtar Grytøya, med Grøtavær i spissen.
Alle disse nes, odder og øyer som har fødd folket med rikt fiske og som er så strategisk plassert at de også har vært yndet for militært bruk i både krig og fred. På klare godværsdager kan vi skimte restene av fortene på andre siden av fjorden.
Lengst mot sør ligger Hinnøya, Norges største øy som svinger seg inn og ut av to fylker, og som fyller resten av utsikten i horisonten min.


Jeg blir aldri mett av å se på disse fjellene som hele tiden opptrer i nye drakter. De konstante endringene ikke bare i forhold til årstider, men nesten daglige endringer i farger - og avstand. Avogtil borte i skodda - oftest nære, høye og blå. Men de er der og jeg forguder dem.
Fantasien min løper avotil løpsk og jeg kan se alt mulig når jeg bare ser godt etter. I mitt hodet lages historier om folk som engang har levd ved fjellets fot. Folk som har elsket og ledd, grått og dødd. Det er så mange skapninger, sånne som andre ikke ser, som ber om å bli beskrevet, men de forsvinner for meg - inn i fjellene, og jeg er ikke alltid forberedt når jeg ser dem.

Hvilket av disse fjell og øyriker som er best, størst, vakrest eller mest spektakulær mener jeg fint lite om - jeg trenger dem alle for å føle at jeg er hjemme. Men jeg vet godt hva som er min favoritt - det er der jeg må være for å hvile blikket på Senja-fjellan.
Den fineste plassen på jord, med den fineste utsikten jeg vet om. Jeg er så glad jeg engang dro vekk, sånn at jeg kunne komme tilbake for å oppdage vakkerheten. Den beste øya er øya mi, og jeg elsker bygda mi på østsiden av Andøya, som hver eneste dag serverer meg et nytt maleri....

Skrevet i takknemlighet for at jeg får lov til å både starte og avslutte dagen min med å hvile blikket på fjellan som stiger opp av hav 💗