Idly-tanker: Formiddagsruset på musikk

Her om dagen ville livet det sånn at vi begynte å snakke om en spesiell låt, noe som endte opp med 3 formiddagstimer på Youtube. 3 timer som var tenkt brukt til noe helt annet og mer fornuftige ting vil kanskje mange si. F.eks. kunne helgevasken vært unnagjort og tøyet i vaskemaskinen kunne allerede hengt til tørk, men...... det ble ikke sånn denne dagen, for vi ble fanget av kvalitetstid disse formiddagstimene, med nytt og gammelt vi fant på nett.

Iallefall, det jeg har tenkt mye på i etterkant av denne dagen er hvordan gamle låter bringer med seg minner, gode minner og andre ikke fullt så gode. Musikk kan utløse både latter og tårer, med et utrolig raskt sceneskifte. Noen få toner av en låt kan endre den indre stemningen totalt og ikke minst kan en tekst engasjere, og som i mitt tilfelle inspirere. Musikk har en kraft vi ikke alltid tenker over, enten vi opplever den i konsertsammenheng sammen med mange andre, eller alene i vår egen stue.

Og hvis man er som meg og lytter på tekster, ja da får man en slags todimmensjonell opplevelse. Jeg føler ofte at mens musikken bærer meg avsted på usynlige vinger, får jeg samtidig endel sannheter trykket inn i sjela. For meg blir en god tekst de beste ord jeg har hørt - iallefall siden sist jeg hørte dens like.

Men tilbake til disse formiddagstimene, hvor jeg både smilte og gråt over såvel tapt kjærlighet som livets urettferdigheter, kom jeg også til å tenke på alle disse artistene jeg engang pleide å lytte mye til og som ikke lenger er blant oss.

F.eks. angrer jeg dypt og inderlig på at Bjørn Afzelius forlot oss så altfor tidlig. For å ikke snakke om Cornelis Wresviik, Kim Larsens dødsfall er ennå nært og sårt og hvordan kunne Marius Müller ha så vanvittig uflaks. Jeg kunne holdt på sånn i all evighet om mange som levde dette jordelivet for fort, skapere og formidlere som kanskje hadde mye mer på hjertet, men som likevel rakk å etterlate seg en udødelig arv. Vi kan som kjent ikke ta med oss noe "när vi går" men låtene lever videre, både som stemningsskapere og ofte med et høyst levende budskap. Tenk å klare det kunststykket å lage kun en eneste sånn hit, en låt eller en tekst som folk synger med på i åresvis etter at den var en hit. Det må være selve drømmen for alle kunstnere.

Min analyserende hjernehalvdel begynner nå automatisk å tenke over om vi har noen slike låter og unge musikkskapere idag...... det har vi sikkert og jeg skulle ønske at jeg kunne få være flue på veggen når mine barn, over halvveis i sitt liv, har en mimredag på musikkens veier lik den vi nettopp har hatt.

Mitt inderlige råd til alle er å finne frem litt musikk innimellom, på plate, radio eller hva som helst, men la musikken leve, gråte en tåre for urettferdigheter og det tapte, le hjertelig av det artige og dans med den dansen du finner i kroppen mens du lar musikken flomme over deg - la musikken bære deg på sine vinger, og er der et budskap ja så la teksten inspirere deg. Let opp gleden og la den leve, den er ikke til å spare på - du kan alltids finne nye.

På under et døgn gråt jeg altså over en opera på TV, jeg ble rørt til tårer på en konsert på grendehuset og en hel formiddag lot jeg altså gamle nordiske låter forandre min dag.

Så la oss leve mens vi gjør det, ingen er udødelige og de fleste av oss blir likevel ikke husket etterpå..... Enten helgevasken var tatt eller ei ........

********

Før jeg rakk å poste dette innlegget på bloggen min mottok vi budskapet om at enda en av mine helter, som virkelig har gledet meg gjennom hele sin lange karriere har forlatt oss. Jeg kjenner på at min verden stoppa opp med den nyheten og jeg begynnte automatisk å synge:

Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover
Før meg dit så jeg kan holde det jeg lover
Gi meg hjertebank og sjelefred
Ro meg over
Ta meg med

Takk for alle ord og toner du rakk å etterlate til oss, Anne Grete Preus