Lyden av stillhet

Jeg lener meg helt tilbake i stolen, mens verandadøra står på vidt gap. Lukker øynene og konsentrerer meg om å lytte til stillheten. Den totale, altoppslukende stillhet som jeg bare opplever her i nord eller høyt til fjells. Jeg lytter og lytter og kan ikke observere en eneste menneskeskapt lyd. Tilogmed klokka som alltid tikker hjemmekjært må ha stoppet for den høres ikke.

Det er ingen vind som uler idag, bare suset fra havets rolige og jevne puls når mitt øre.

Ei kråke kraker et sted i det fjerne, langt nok unna til å ikke forstyrre stillheten min. En adskillig mindre fugl kvitrer mye nærmere, sannsynligvis i ripsbusken rett under verandaen. Jeg antar at de røde bærene som glitrende som rubiner i sola etter regnet, må være en fristelse av dimmensjoner for den lille fjærkroppen.

En flue har forvirret seg inn i vindusposten, surrer rundt og rundt, og prøver å finne veien ut - alle andre steder enn døra den nettopp kom inn gjennom.

Stillhet....... Sjelefred.......

Havets puls stiger, brenninger som slår stadig raskere og hardere forteller meg at det må være en båt som nærmer seg havna. Skjønt jeg kan ikke høre noen båtlyd, bare jevne, raske bølgeslag som slår mot stranda. Om igjen og om igjen, taktfast som en marsjerende hær. Med mine lukkede øyne vet jeg akkurat hvordan det ser ut, bølgene høres nesten bedre når synssansen er lukket. Det er nesten som jeg kan lukte det salte havet, men det er for langt unna - eller er det egentlig det.....

Et par måker skriker ut i stillheten og bekrefter min tanke om at en lydløs båt har ankommet. Antagelig med fisk etter måkenes opphisselse å dømme. De får vel sitt, for det blir igjen helt stille.

Og jeg er ett med havet, hjertet mitt slår i takt med bølgene, sakte og jevnt. Dette er meditasjon på høyt nivå rekker jeg akkurat å tenke - før surrekoppen fra vinduet lander på nesa mi og bryter hele magien. Men tusen takk til havets bølger, takk for stunda jeg fikk være endel av deg - hengitt i lyden av naturens stillhet.......