Et liv på akkorder...

Et ofte stilt spørsmål til meg er hvordan jeg klarer å leve med og akseptere prioriteringene til en lidenskapelig gitarist....... Egentlig et godt spørsmål som jeg tok meg tid til å grunne litt på.

For andre som har prøvd det vet jo at det kan være en prøvelse på så mange måter, og de av dere som ikke kjenner til arten musikanter – her kommer en aldri så liten oppskrift på hvordan overleve:

Første bud er at du bør like musikk, hvis ikke har du nok tapt allerede i utgangspunktet. Hvis du i tillegg nærmest elsker musikk er du godt på vei. For musikk i alle sjangre vil bli en del av hverdagen! Hvis du i tillegg har evnen til å lukke ørene når nok er nok, f.eks. i mitt tilfelle, ekstreme gitarsoloer beregnet for spesielt interesserte, er du særdeles heldig. Det er også et bra alternativ å kjøpe øretelefoner til musikanten, men de bør være godt over gjennomsnittet hvis de skal bli brukt – er nå min erfaring.

Neste utfordring er når det musiseres på eget instrument(er). Du bør absolutt bli vant til at minst en utgave av instrumentet alltid finnes i umiddelbar nærhet, og ikke la deg forstyrre av en skrikende gitarsolo midt i ditt yndlings TV-program . Det er nemlig helt normalt for musikanten å la seg inspirere av hva som helst og gjerne når omverdenen minst forventer det. Jeg f.eks. synes nå det er helt normalt at alt fra Dagsrevy-vignetten til div reklamesnutter akkopangeres på el-gitar ved min side. Lykken er når man har funnet en serie på Netflix med tilhørende god musikk, for du kommer til å få privat tilleggsakkopangement uansett.

Det hjelper noe å ha et musikkrom, men ikke la deg et øyeblikk lure til å tro at alt kommer til å foregå der! Men er du heldig har du en «stille-kveld» i uka – øvingsdagen.

En annen ting er at du først som sist kan slutte å tro at du disponerer helger og annen fritid, nei da er det spillejobber som kommer i første rekke og andre ting du måtte ha lyst til som reiser, utstillinger, teater o.l. blir iallfall min musikant gjerne med på så lenge det ikke kolliderer med nr.1-aktiviteten altså. Her bør du gjerne være litt proaktiv sånn at du har en konsert-oversikt for det er ingen selvfølge at du blir oppdatert på fremtidige jobber. Man kan jo ikke gå rundt å huske på sånt.

I gamle dager ville gjerne gutta dra på spillejobber uten kjerringer, idag har mange av arten blitt så moderne at det er motsatt. Min gitar-helt f.eks. blir faktisk helt satt ut hvis jeg nevner at jeg kunne tenkt meg å vært på noe annet, et helt annet sted. Jeg må da forstå at han påvirkes positivt av bare det simple faktum at han vet at jeg er i salen som moralsk støtte.Eller som en annen jeg kjenner sa det: «Det er så godt når du er tilstede Wenche, for da vet jeg at der iallfall er EN blant publikum som vil meg vel»

Så da kan du jo velge, enten å være den uinteresserte kjerringa som aldri er med, den som ofte stiller og backer opp gutta, eller ta den helt ut som i midt tilfelle: «If you can't beat them, join them»

Til tross for at jeg har kommet på at det var en grunn til at jeg sist jeg jobbet med musikk, for en mannsalder siden, konkluderte med «at jeg aldri mer skulle ha noe å gjøre med musikkbransjen, musikere eller arrangører igjen – ever» må jeg jo bare innrømme at det også gir mye. Ikke av gods eller gull, men moro i bøtter og spann. Problemet med å aktivt involvere seg i bandet til din bedre halvdel er at plutselig har du ikke bare en musikant i livet, men i mitt tilfelle 6 – på godt og vondt. Det er også utrolig vanskelig å få sagt opp en sånn jobb, nærmest umulig, så tenk deg godt om før du følger i mine fotspor her.

Tilslutt noen ord om innkjøp eller investeringer som det kalles når det forklares hvorfor akkurat DET instrumentet er livsnødvendig å ha i samlingen (som egentlig er stor nok fra før). Dette er kilden til stadige diskusjoner og du vil neppe oppleve en musikant så god til å argumentere for noe som helst i nærhet av hva han klarer når det argumenteres for disse investeringene. Det er rett og slett såpass at jeg har vært mektig imponert ved flere anledninger, og etter at instrumentet har ankommet heimen har jeg mer enn en gang lurt på hvordan dette kunne skje......

I så måte er jo selvsagt enkelte instrumenter klart å foretrekke, det gjelder ikke gitarer! Nå f.eks. Sitter min bedre halvdel å leker med sin nyanskaffelse uten tanke for at vi kunne reist på en god og varm ferie, laga vei på hytta, kjøpt ny salong eller gud hjelpe meg kjøpt en snøfreser! Men det er mine tanker og veldig fjernt fra hans hode. Gitaristsjela er i himmelen og da har livet lært meg at man skal være glad man har mat på bordet og klær på kroppen. Musikanten har nemlig noe annet også å tilby, en barnlig glede og lekenhet du skal lete lenge etter, ofte er de både følsomme, livsglade og lett å holde ren (hjelper at mange av arten er litt forfengelige) og hvis du lærer deg å trykke på rette knappene, på det helt riktige tidspunkt – f.eks. når nyinvesteringa nettopp har ankommet – kan du faktisk få viljen igjennom på mye rart ;)

Seriøst, å overleve med en musikant handler om frustrasjoner, offer, glede, respekt og kjærleik – og en stor porsjon tålmodighet! Så det siste rådet mitt er å gjøre som med unger; gi etter av og til for at det skal bli stille – skjønt stille og stille..........