Verden bakom fjellan

Jeg vokste opp med noe så selvfølgelig, som panoramautsikt over Andfjorden. Lengst borte, på andre sia, stoppa fjorden i Senjafjellan. Vakkerheten i denne utsikten forstod jeg ikke den gangen, det skulle vel gå bortimot et helt liv før jeg klarte å ta inn over meg at barndommens selvfølgelighet er ufattelig vakker – i solskinn når havet glitre over fjorden, når skodda ligg som et mystisk teppe over havet eller når regnet plaske rundt oss og man kun ser ei stripe med sol som lager ei revne tvers igjennom både skodde og hav.

Men uansett, jeg så på dem – Senjafjellan - og i mitt hode var hele verden bakom der. Som jeg kunne sitte å se på disse fjellan og fantasere om alt man kunne oppleve i verden. Der var byer med trikker og tog, der var sirkus og tivoli nesten hver eneste dag, og uendelig mengder med is og brus! Der var masse folk i verden – kanskje tilogmed enda flere folk enn på Andenes på selveste 17.mai! Folk i alle størrelser og alle farger – for på søndagsskolen hadde vi lært om brune folk som ikke hadde lært om Jesus engang, men søndagsskolelærerinnen vår kjente noen som hadde reist ut i verden for å lære dem om Jesus og Gud og sånt, så jeg hadde god tro på at det skulle ordne seg for dem tilslutt. De fleste fattige bodde forresten i Afrika og noen bodde i Guatemala - rett på baksia av Senjafjellan.

En gang, når jeg ble veldig stor, så stor at jeg hadde masse penger og klarte å passe på meg selv – helt alene, da skulle jeg reise ut i verden! Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg over fjorden, men jeg tenkte at kanskje kunne jeg høre med onkel Sigmund om han kunne ro meg over en gang han var ut med båten sin. Jeg skjønte jo at det ville bli en lang tur, men kanskje en dag hvis det ble veldig fint vær, kunne han orke å gjøre det for han var veldig snill, onkelen min.

Jeg skjønte også at det ville bli langt å gå på andre siden, for når jeg var kommet over fjorden måtte jeg klatre over de høyeste fjell jeg noen gang hadde sett. Så jeg forstod godt at jeg måtte vente til jeg ble stor, og at det måtte være sommer for det tok nok mange dager å gå over fjellet.

Jeg kan godt huske at jeg fortalte pappan min om tankene jeg hadde om verdenen bak Senjafjellan. Han lyttet tålmodig på meg og sa at jeg hadde en god plan. Når du blir skikkelig stor er det lurt å reise ut i verden, for da først kan du lengte hjem – sa pappa. Og jeg tenkte at han visste hva han snakket om for han hadde vært på en diger båt langt langt borte, lenger ut i fjorden enn jeg kunne se. Men jeg skjønte ikke hva han mente med at det var lurt å lengte hjem. Det var vel ikke lurt, det er da vel ingen som lengter hjem når man har funnet hele den store verdenen........

Jeg dro ut i verden, tilogmed til Sør-Amerika og Afrika kom jeg – uten at det ble noe særlig misjonering der av den grunn - og når jeg en sjelden gang fikk hjemlengsel, tok jeg bare et fly hjem til barndomsøya. Men jeg ser nå at jeg gjennom livet har brukt for mye tid på å lete etter verden, jeg var nok ikke forberedt på at den skulle være så stor. Så når jeg nå sitter i mitt livs høst og ser på de samme fjellan så slår det meg at jeg skulle ønske at jeg hadde forstått det tidligere, at selv om hele verden var bak Senjafjellan så var selve livet her på øya i fjorden.

Vi gjør oss klar for å dra herfra snart, jeg skal igjen forlate min sjels røtter, men dog i visshet om at jeg kommer igjen, jeg trekkes alltid tilbake til havet og fjellan. Jeg måtte ut for å lengte hjem.

Ringen er ikke sluttet enda – og jeg har faktisk fortsatt ikke vært bak fjellan på Senja......