Sagaen om en gammel torvesjå - og ei myr

 Foto: Kitt Iversen

Langt oppå myra, øde og forlatt, står dette byggverket som et monument over fordums dager. Dager med arbeid og slit i all slags vær, men også dager med solskinn og barnelatter og lek. Det er en av svært få torvesjåer på Andøya som fortsatt står oppreist, som har trossa vær og vind. Det er akkurat som at den nekte å gi seg over, nekte å bli glemt. Torvesjåen inneholder ennå et lite lager av redskaper, ting og tang til nytte når hele familier, ja hele bygda tilbrakte lange tunge arbeidsdager på myran.

Engang var det mange slike torvesjåer å se hvis man gikk en tur oppetter myra, de stod der ranke og stolte den gangen, og ved siden av stod torvestakkene som noen møyesommelig hadde bygd opp med torvelumper skjært ut av myra og oppstilt til tørk for å senere skulle varme heimene på kalde vinterdager. Det va et tungt arbeid, og kunne være farlig, særlig for oss ungene som fikk en helt ny og uendelig stor lekeplass. Mange myrhull var nemlig bunnløse, datt man nedi et sånt ble man sakte men sikkert slukt opp av myra og ingen kunne redde deg. Det var nu iallefall det vi ble fortalt.

Foto: Jan Wangsmo

Jeg husker så godt disse eventyrlige dagene, men min husk er fra et barneperspektiv. Vi unger elsket som sagt disse annerledes-dagene på torvemyran, helt uten tanke på det harde arbeidet. For vi så aldri slitet rundt oss i barndommen. Folk var nok slitne, men jeg hadde aldri hørt ordet stress.... Jeg har et bilde i hodet fra en gang jeg var syk og ikke kunne være med, men stod i vinduet og så folka på vei til torvedammene. Karene med trillebårer som skulle frakte hjem ferdigtørka torv, andre med lompespader og annet utstyr til å skjære løs det verdifulle brenselet. Kjerringene med garnnøste i forklelomma som gikk langs veien mens de strikka for å ikke kaste bort verdifull tid. Jeg kan ikke huske at de klaget, men jeg kan huske lukta av myrene, og av tørr torv. Jeg kan også huske at min mor tok meg med til doktoren fordi hun ble bekymra for at jeg hadde en mangelsykdom da hun fant meg i torvekjelleren, der jeg satt og spiste av lageret. Jeg elsket lukta av torv.

Da jeg ble voksen var man slutta å hente brensel på myrene, oljefyring hadde gjort sitt inntog på ei forblåst øy ut i havet, som langt fra var selvforsynt med ved. Tanken på at det ene gale avløste det andre var vi lykkelig uvitende om, og myrene gikk i gang med å lege sine sår, og gjorde det godt sånn som naturen gjør når den får ro til å hele seg selv.

I senere tider når det ferdes folk på myrene, ja da er det for å plukke multer og annen bær, eller for å bare gå en tur på mykt og godt underlag i den mest vidunderlige luft og med et dyre- og fugleliv uten sidestykke. Og i den uendelige utsikten føler man seg liten og ydmyk, samtidig som man kjenner at man er endel av den store helheten. Det er nærmest religiøst å gå på myrene.

Foto: Jan Wangsmo

Nå hviler det igjen mørke skyer over myrene på min barndoms øy.

Idag vet vi at det ikke var spesielt lurt å hente brensel fra myrene, men det er lett å tilgi de som jobba seg ihjel på torvemyrene for å få varme i kjøkkenovnen til vinters, for de visste ikke bedre.

Men at man i dag skal grave opp myrene for å plassere flere titalls monstermaster for å produsere strøm vi ikke trenger er meg ubegripelig. Vi vet hva dette medfører for dyr og fugl, f.eks. her er et av få steder hvor havørnbestanden er økende - og hva det medfører for folk som får elendigheta nesten pressa inn i hagen sin er en tragedie for seg selv.

Og verst av alt, vi åpner et av de beste karbonlagrene vi har. Ved å rasere de norske myrområdene vil vi altså slippe ut mer Co2 enn dagens totale utslipp i Norge. Jeg trodde vi hadde forplikta oss i et internasjonalt mål om å få disse utslippene ned? Det er ikke uten grunn at de sammenhengende myrområdene ofte omtales som Norges Amazonas. Vindkraft kan være lurt - og det kan være katastrofalt. Det er lov å tenke seg om hvor man plasserer vindmøllene!

Jeg skjønner heller ikke når miljøvern og naturvern skilte lag, for dette er ekstremt dårlig naturvern!

Jeg sitter å ser på et gammelt bilde av en fordums tovesjå og tenker igjen at det er lett å tilgi de som ikke visste bedre enn at de henta brensel i den uendelige myra, den gang da - lenge før vi hadde hørt om miljøkrisa.

Men til dere som idag er ansvarlig for at tysk storkapital skal få tjene penger på å plante 200 meter høye vindmøller - vindmøller man forøvrig ikke lenger vil ha i Tyskland - i den samme myra som burde vært verna: 

Historien vil ikke tilgi dere, for dere vet hva dere gjør!

Vil du lese mer om vindkraftutbygging, ligger det masse info på disse to FB-gruppene:

Motvind Andøya:

https://www.facebook.com/groups/1536918113109826/

Motvind Norge:

https://www.facebook.com/groups/motvind/