Snørydding med livet som innsats...

En selvopplevd, humoristisk og sterkt sensurert beskrivelse av en vinterdag på Hedmarken:

Avogtil skulle man ønske at man ikke hadde trukket fra gardinene når man våkna, for denne dagens første syn var ikke til å juble over. Utsikten visste at natta hadde brakt oss nye, større mengder av frosset regn. Etter å ha mannet oss opp med frokost og en kaffekopp eller ti, er vi enige om at det er bare en ting å gjøre – kle oss som for å leke i snø og gå igang med så godt humør som det er mulig å oppdrive. Redninga er å bli som barn igjen og ta dette med godt humør – tror vi......

Første erfaring er at det som ser ut som lett nysnø, har forandra konsistens i 0 grader og har blitt til tung kramsnø. Etter de første spadetakene er vi enige om at det hadde vært mye mer gøy å lage en snømann, ja undertegnede er faktisk så optimistisk at jeg helt seriøst tenker at dagen skal avsluttes med å dekorere gårdsplassen med en god gammeldags snømann med gulrotnese og hatt.

En halvtime senere, og med dalende pågangsmot konstaterer jeg at det eneste med oss to som minner om glade barnehagebarn, er våte sko og votter, samt knallrøde ansikt – uvitende om de sistnevnte skyldes frisk luft eller økt blodtrykk. Vi er slitne, kroppen verker og vi er bare halvveis i mål - vi må jo også prøve å øke fremkommeligheten på verandaen, dvs til inngangsdøra.

Vi tar en pust i bakken, gjenoppretter veskebalansen i kroppen og tenner den røyken lungene absolutt ikke hadde trengt, mens vi ser oss mistrøstig rundt. Vi er skjønt enige om at snø er vakkert, men ellers for spesielt interesserte og at dette livet, dvs norsk vinter, har vi ikke kropp og helse til lengre! Jeg, som alltid har vært noe overbærende til Granca-pensjonister synes plutselig at dette er verdens beste ide og bestemmer oss raskt for at neste år, ja da flykter vi og blir borte iallefall hele januar og februar, og gjerne mars med. At vi aldri har tenkt på det før – OMG.

Pausen er over, vi sleper en ny sekk ved til døra og min bedre halvdel fortsetter på gårdsplassen mens jeg går igang med verandaen – må også prøve å komme frem til varmepumpa før den drukner i snø og is. Vi ser begge langt etter traktorer som passerer oss oppe på veien. En etter en synes bøndene å være ute å lufte doningene sine, men ingen svinger ned til oss. Jeg tenker bittert på han som har brøyta for oss de siste årene, men som jeg akkurat fant ut har slutta og flytta – han hadde bare glemt å si det til oss. Tankene mine går til vår leting etter en ny, ei leting som starta den dagen årets værste snøfall kom på Hedmarken. Alle traktoreiere som har avvist min forespørsel om hjelp, måtte det komme en dag dere trenger min hjelp....... vel vitende om at jeg har ingenting å tilby disse som vil være en bittersøt hevn. Sinnet hjelper på adrenalinet og jeg skuffer snø i vilden sky – bokstavelig talt. Det ser nærmest ut som en snøfreser er igang på verandaen, og jeg er nesten fremme ved varmepumpa da noe får meg til å løfte blikket. Jeg ser opp på taket og hjernen min prøver å ta inn det som er i ferd med å skje akkurat da det løsner der oppe og det ser ut som hele taket er i bevegelse. Jeg rekker akkurat å kaste meg unna, flyr gjennom lufta som den reneste fotballkeeper da ubeskrivelige mengder av is og snø fra taket lander akkurat der jeg nettopp stod og måket og jeg kan konstantere at et lite isfjell har landa et par centimeter fra hodet mitt. Jeg ligger der i snøhaugen og prøver å kvele min fantasi som jobber i høygir med tanken på hvor ille dette kunne gått dersom jeg ikke løfta blikket akkurat da, dersom jeg hadde blitt truffet av det takraset. Etter noen runder i den nye snøskavlen kommer jeg meg på bena bare for å innse at den er større enn da jeg starta prosjektet for mange forbannelser siden og oppgitt synker jeg ned på kne mens jeg løfter blikket, strekker hendene mot himmelen og roper om hjelp; Kjære gud eller kim du no e – det er nok nå, vis barmhjertighet og stopp disse mengdene av hvit faenskap du sender ned fra oven! Det er en grunn til at jeg har forlatt arbeidslivet, men jeg hadde tenkt å være i LIVET ei stund til. Da ser jeg det, neste runde på taket er i ferd med å slippe og jeg kryper for livet, for å komme meg under tak før neste takras kommer – og lykkes akkurat før skredet dundrer ned på verandaen, mens jeg forbanner hele prosjekt vinter.

Det hagler gloser som jeg tviler på har vært uttalt på flatbygdene før, og tilogmed søringen som er vant til det meste blir stum helt til han drister seg frempå med et spørsmål: «Hva betydde det der siste, det var et nytt uttrykk fra deg, kjære» Men han får ingen svar mens jeg kryper videre opp trappa, søkkvåt fra topp til tå, og med en kropp som jeg vet kommer til å straffe meg i dagesvis for denne moroa. Den eneste som nyter godt av dette livet er kiropraktoren min og en fysioteraperut i Nord-Odalen.

Etter å ha fått vaska bort snørr og tårer, og vi begge har fått på tørre klær og landa i godstolen med hver sitt kaffekrus og askebegeret på bordet – til h... med uterøyking idag – ringer telefonen min. Jeg ser på det ukjente nummeret og vurderer et sekund på om jeg skal gidde å svare, men gjør det akkurat tidsnok til å høre på sindig Odølsk: «Hei det er ....... er det du som trenger hjelp med snørydding?»

Velsignet være du traktormann som tilbyr hjelp til gammelt folk, men du kunne ikke ringt for 3 timer siden?

Takk skal du fan meg ha..........

PS:

Til de av dere søringer som nå skal kommentere med at jeg, som er nordfra, burde være vant til vinter, skal jeg bare si en ting; Der jeg kommer fra fungerer naturen så praktisk at det meste av snøhelvetet blir blåst til havs i løpet av en dag eller to, og disse mengdene snø østlandet har blitt tilgodesett med i år er ukjent for en stakkar Vesteråling så spar meg for den.

Til de av dere nordlendinger som nå skal si kom heim: Det e farsken ikkje nært unna!