Gå sakte gjennom livet

Fordelen med å bli eldre er at man får så god tid til å tenke. Tanker som vandrer om stort og smått, dagsaktuelt, gammelt og nytt, gleder og sorger - ja også de mer filosofiske. De store spørsmål om livet..... Jeg tenker ikke lenger; "Hvem er jeg, hvor skal jeg". Nei, på dette stadiet i livet er det mer "hvem VAR jeg og hvor lang tid har jeg igjen".

Jeg har nemlig plutselig blitt oppmerksom på at tiden er begrenset, og det er jo så mye jeg fortsatt skal - eller er det nå egentlig det? Det er kanskje ikke så viktig om den romanen aldri blir ferdig, eller om barneboka aldri blir utgitt. Verden går kanskje ikke glipp av noe som helst om min neste påbegynte diktsamling aldri ser dagens lys.

Poenget er at vi lever våre liv som om det skulle være evigvarende, vi oppfører oss som om vi har all verdens med tid, som om vi er udødelige. Også, på et eller annet tidspunkt, begynner vi å se folk falle fra. Først foreldregenerasjonen, noe som vekker et visst ubehag hos oss evigvarende er det faktum at vi har blitt flokkens eldste .... Så begynner frafallet i vår egen generasjon, og vi ser for alvor at det vi har begynt å få en mistanke om stemmer - fremtiden ligger bak oss!

Ikke det at vi gir oss, nei vi er heldigvis ikke skapt for det, men noen av oss begynner å prioritere litt annerledes, rett og slett tenke litt nytt på hva som er viktig og hva som er mer uvesentlig her i livet. Noen av oss lar også tankene vandre bakover, det kan være både skummelt og artig, med mange aha-opplevelser. Jeg har f.eks. periodevis gremmes over uopprettelige valg jeg tok, valg som skulle vise seg å være veldig feil, men jeg har også sett at selv de feil valgene førte meg et sted jeg ellers ikke hadde kommet og ga meg opplevelser jeg ikke ville vært foruten. Så da ble det vel ikke bare feil allikevel. Jeg har tenkt på ting jeg kan huske var utrolig viktig for meg, mens den aldrende meg tenker herregud hvor feil jeg tok, eller kanskje smiler jeg bare overbærende av min egen ungdoms herlige uvitenhet. Bare tenk på alle de gangene i ungdommen man tror man skal dø av kjærlighetssorg, seriøst - det er en veldig sjelden dødsårsak. Eller den jobben man ikke fikk, den man bare MÅTTE ha fordi akkurat den ene stillingen skulle definere hele ditt arbeidsliv - også viste det seg at din vei ble en helt annen og du ble egentlig veldig fornøyd med det.

Jeg tenker på skuffelser og tårer - over en utro kjæreste eller ei venninne som svikta, baksnakk og folk som ikke forstod. Jaja, tårer er like gratis som knust stolthet....

Alle barrikadene du klatra opp på og enten ble hentet ned fra til full jubel, eller de du ramla ned fra og der ingen tok imot.... Dramaene har vært mange, de har vært store og de var små, men det er først når man kan se seg selv og sitt liv i et historisk perspektiv at man ser hvilke seire og hvilke tap som var viktig. Og egentlig hvis vi tør å være ærlig; de fleste gangene vi trodde verdens undergang var nær, ja så overlevde vi faktisk rimelig greit likevel.

Nei når jeg ser tilbake så slår det meg at det meste forbløffende av alt jeg aldri forstod, er at det uendelige lange og viktige livet mitt skulle være så ufattelige kort, eller rettere sagt - at det skulle gå så fort. Jeg mener, jeg husker da som i går, iallefall som i forrige uke at jeg fødte mitt første barn - 40 år er mye kortere enn jeg trodde for 40 år siden....

Det som irriterer meg grenseløst er hvor travelt jeg har hatt det på denne ferden. Alt jeg skulle rekke med for å ha et godt liv, alle arbeidstimer som ble investert i en bedre fremtid, alt kav og mas og stress for å rekke noe, mens jeg ventet på bedre tider eller hastet mot et mål lengre frem.

Alle folk som krevde oss og som vi ga av vår egen livskonto, hadde de alle fortjent det, var det riktig prioritert? Og nesten enda verre; de som stjal av vårt dyrebare liv.

Med alle disse tankene tenker jeg på at jeg vet noe, som jeg så gjerne skulle formidlet til de som kommer bak meg. At jeg hadde det så travelt med å leve at jeg periodevis gikk glipp av livet.

Jeg har så inderlig lyst at mine barn skal forstå at man må gå saktere gjennom livet hvis man skal få tid til alt. Men jeg vet jo, at det er nærmest umulig, at mine barn må leve sine liv, ta sine valg, gråte sine tårer og le all sin latter før de til slutt sitter i min stol, med sin livserfaring og tenker tilbake på sitt liv.

Jeg har en drøm om du mitt barn, når du sitter i ditt livs høst, kan se tilbake på ditt liv og tenke at jaggu var det bra at noen tipset meg om å stoppe opp innimellom - sitte helt stille å høre på fuglesangen, lukte på blomster, se kveldsola forsvinne i havet. Tenk om du tenker; jeg er glad jeg forstod at et barns beundring er den mest storslagne og ekte, og at har man ei kjærestehånd så skal man holde i den. Jeg håper at du ser at det handlet ikke om at livet er for kort for å drikke dårlig vin, sannheten er at livet er for kort for å ikke drikke den vinen man har.

Tenk om mitt livserfarne barn kan sende meg en tanke og si; Jeg er glad at jeg rakk med alt som var viktig, at jeg så solnedgangen - fordi noen sa at jeg skulle gå sakte gjennom livet.

Kjære menneskebarn, hvis du har forstått bare litt av dette, ville mine viktigste ord være hørt, mitt liv ville hatt en mening - og jeg kan gå sakte ut av tiden.......

Gå sakte gjennom livet

Hør min fortelling barn, lær av mitt liv

Jeg er en stemme fra fortidens siv

Gå sakte gjennom livet, ta deg tid til å se

mitt liv er snart over, og det ble som det ble

Når du forlater mitt aftensbord

Jeg roper med et levd livs stumme ord

Gå sakte gjennom livet barn, prøv å forstå

Det finns ingen større mening, livet er her - akkurat nå

Foto: Hush Naidoo on Unsplash