Idly-tanker: 1. Mai, annerledesåret 2020

"Solidaritet er en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper av individer" (Store norske leksikon)

Vi kan vel bare konstatere at det har vært en helt surrealistisk senvinter og vår i landet og i verden. Forundret har jeg sett en statsminister som har vært synlig, sterk og for det meste klar i sin tale. En helseminister som har tilegnet seg opptil flere plusspoeng, og en justisminister som ble nesten varm og menneskelig, takket være etterveksten.

Det har vært et samarbeid på det norske storting som kanskje mangler sidestykke. Hvis vi da ser bort fra at et par partier har vært uønsket i det gode selskap.

Jeg har, som mange andre, sittet i en selvpålagt karantene, kun avbrutt av små turer ut med hunden og nødvendige matinnkjøp. Følgelig har jeg hatt god tid til å følge med på nyhetene. Jeg må bare si at jeg har vært rimelig fornøyd og periodevis imponert over at det ser ut som at det har vært en rask, bred og stødig enighet om de nasjonale retningslinjer under pandemien.

Med noen få, litt flaue unntak, er det også min oppfatning at folk flest har tatt situasjonen på alvor og tilpasset seg de nye reglene. Skønt det holdt hardt for mange da hytteforbudet kom og svenskehandel ble forbudt.

Den franske filosof og sosiolog, Emile Durkheim (1858-1917) sa at solidaritet er en nødvendig forutsetning for at et samfunn skal bestå. Det er vel akkurat dette vi har sett i denne så uvirkelige situasjonen som mer eller mindre har rammet menneskeheten globalt. Her til lands tok det ikke mange dagene før folk begynte å tilby hjelp til handling og annet for de som satt i hjemmekarantene. Alle kommuner har minst en FB-gruppe med gratis tjenesteformidling, dette er solidaritet på sitt aller beste.

Mange bedrifter måtte stenge på dagen og derved mista veldig mange jobb og inntekt omtrent over natta. Det er tragisk for næringsliv, enkeltmennesket, og har påført oss en historisk høy arbeidsledighet. Våre myndigheter var raskt ute med tiltakspakker til de store bedriftene, og etterhvert lempet man også på reglene for arbeidstakere ved permittering. Men dette gjelder ikke alle, en av de gruppene som fortsatt ikke får nyte de godene er studentene. Hvordan i all verden skal disse unge overleve uten den livsviktige deltidsjobben som gir de kronene som er nødvendig for å overleve mens de fortsetter studiene sine på mange kreative vis. For mens direktøren får dagpenger inntil 6G, får studentene tilbud om forskudd på stipend og økt stiudielån. Skammelig behandling av morgendagens helter!

Det var vel i denne debatten, jeg for alle første gang tenkte: Høyre er fortsatt Høyre!

Så kom endelig kontantstøtten til småbedriftene og alle syntes vi det var kjempefint. Vi har jo et stort oljefond og nå er tiden for å bruke litt av det, sånn at flest mulig overlever, til samfunnet sakte normaliseres igjen. Derfor kjenner jeg nå på en ekkel følelse når jeg hører om fotterapeuten som driver alene, ikke ble innvilga støtte fordi hun hadde for lave tall på både utgifter og inntjening. Eller hundehotellet som heller ikke kommer innenfor de oppsatte rammer. Samme gjelder for mange som måtte stenge over natta, disse som ikke er store bedrifter sett fra stortinget, men som like fullt holder seg selv og kanskje et par til i arbeid ute i distriktene. I Oslo har de fleste drosjene stått stille i nesten to måneder - vil eieren av enkeltmannsforetaket med kun en drosje, som holder liv i seg selv og et par til få dekket noe? Og hva med alle de små butikkene som til vanlig kjemper en kamp mot de store kjøpesentrene, vil vi fortsatt ha levende gater i byer og tettsted?

Ja det er veldig viktig at vi redder de store bedriftene våre, men det gjør det ikke mindre viktig at så mange av de små som mulig overlever. Vi må se disse små gründerne som har vært kreativ og skapt sin egen hverdag i både by og distrikt, og som ofte tilbyr helt nødvendige tjenester for mange. Det kan da ikke være rett at inngangsbilletten til økonomisk støtte skal være den samme for et stort konsern og et enkeltmannsforetak. Jeg grøsser når jeg hører svar på søknaden som: Du tjener så lite i utgangspunktet at du klarer deg med ingenting - akkurat som studentene.....

Det store spørsmålet er hvilket samfunn vi sitter igjen med etter at denne pandemien er over. Og ikke minst, hva vi har lært underveis. Lærte vi noe av at vi fikk klare beviser på at kloden vår ble bedre når vi menneskene satte ned tempoet. Vil vi fortsette å bruke nettmøter og på den måten få ned ubeskrivelig mange unødvendige flyreiser - og luksus-seminarer i USA. Vil vi gå tilbake til gammel vane med å forvente å betale minst mulig for live musikk, mens det nå fortiden vippses velvillig for streaming. Vil barnebarna huske at de savnet å klemme bestemor og bestefar eller at de savnet skolen. Vil vi huske hvor mye vi savnet fotpleieren eller frisøren, som kanskje aldri fikk åpnet igjen.Vil den nyvekkede solidariteten mellom folk flest bestå eller vil vi straks gå tilbake til å kun føle ansvar for den aller nærmeste, lille flokken vår.

Vi har selv i de siste to ukene blitt tilgodesett med en kronerulling, en innsamling startet og støttet av gode folk som prøver å hjelpe når urett har skjedd. Det er rørende og vi er dypt takknemlig. For oss er det slett ikke sikkert at det er nok til å løse vårt problem, men den støtten vi kjenner fra nære og fjerne, kjente og ukjente er ubeskrivelig og vi vil alltid huske den følelsen. Vi vil aldri glemme den solidariteten vi nå opplever.

Så la oss be en stille bønn på hver vår måte om at menneskeheten kommer styrket ut av denne opplevelsen, at vi begynner å lytte til naturen istedetfor å prøve å bekjempe den, at vi forstår at vi kun er tildelt et nanosekund på vår klode, at vår tilbakekomne solidaritet vokser og rekker lengre. At vi husker på at dagens studenter er morgendagens sykepleiere, leger og politikere - det er nå vi lærer dem solidaritet i praksis.

Gratulerer med denne viktige dagen, arbeiderens frigjøringsdag, menneskehetens solidaritetsdag.