søndag 10. mai 2020

Salige søndagsmorgen


Å våkne i grålysninga, og ligge å lytte til den totale stillhet. Kun sovepusten til mine to følgesvenner kan høres, jevnt og rytmisk. Det hviler en fred i mitt sinn, mens jeg ligger å lurer på om dagen har banket på allerede. Jeg hører vinden stryke langs de gamle tømmerveggene, og jeg aner at det har vært vaktskifte hos værgudene siden i går.
Det er et lite kuldesjokk når føttene mine treffer gulvet, men ullsokker kommer på og snart knitrer det lystig i peisen. Min firbente samboer kommer tuslende og logrer forventningsfullt ved matskåla, mens den tobente drar dyna over ørene og forblir i sin drømmeverden.

Vi to morrafuglene tar turen ut på trappa, og det er ingen tvil om at de siste dagers vår på fjellet er avlyst. For idag daler våte snøfiller ned i ansiktet mitt, og setervollene er dekket av et uskyldshvitt teppe. Jeg funderer litt på hvor fort verden forandret seg, hele naturen har plutselig over natta blitt en helt annen. Det er jo det som er livet tenker jeg, helt uten forvarsel eller avogtil med varsler vi ikke evner å se, kan livet endre seg fra en dagen til neste, det vet alle vi som har levd ei stund.
Og kanskje er det sånn det må være, kanskje trenger vi mennesker en påminnelse om at livet ikke alltid er forutsigbart. Vi må bare ta det som kommer dalende og gjøre det beste ut av det, og huske å glede oss over de gledene vi tildeles.
Vi små mennesker har så store problemer med å akseptere alt vi ikke kan styre, vårt behov for å kontrollere alt rundt hos har gjennom generasjoner kostet naturen dyrt, og hvis vi ser ting i et større perspektiv må vi kanskje innse at mens vi har ødelagt den naturen vi er så avhengig av og som vi hevder å sette så stor pris på, ja mens vi fortsetter å herje i vår jakt på rikdom, så ødelegger vi oss selv. Vi utrydder arter, er det nå vår egen art som står for tur? Vi er så intelligente og så ufattelig dumme.

Jeg rister av meg tunge tanker og går inn i kaffelukta som har bredt seg ut i rommet. Jeg kryper opp i sofahjørnet og lar blikket vandre ut av vinduet, de snøtunge trærne som høyreist prøver å riste av seg snøen, med vindens hjelp. Ei rinnisle vi tror har satt bo i mønet vårt titter inn på meg, før den forsvinnet på leting etter mat. Ei forvirret humle surrer forbi, et snøfnugg har landa på den runde sommerkroppen, den prøver kanskje å komme inn, iallefall å finne ly.

Så fanger radioen min oppmerksomhet, det ordineres en ny biskop i Nidarosdomen. Jeg låner vårherre mitt øre, budskapet fra den majestetiske kirke der nord, med sine høye spir og vakre utsmykninger. Jeg funderer litt på dette med tro, på radioen sier de at vi trenger troen nå i vanskelige tider. At mennesket trenger noen å sette sin lit til når verden er utrygg.

Jeg tror, men ikke alltid på biskop og prest. Jeg tror på en tilstedeværende guddom blant de grønne spir i Smiedalen, som er høyere enn Nidarosdomens, og ved alteret i skogen i denne naturens katedral der fugler og skogens dyr forretter. Der ingen spør hvem du er eller hvor du kommer fra, men som tillitsfullt slipper alle inn for å øse av sin rikdom, trøst og betingelsesløse kjærleik. Og samtidig med at salmesangen runger i Nidaros bryter solstråler igjennom snøkovet på stervollene, og jeg takker ydmykt for at jeg får være så lenge jeg vil i denne livets katedral uten åpningstider.

Snart vil også denne dagen gå mot kveld, vi går igjen til ro og når vi våkner vil nye endringer ha skjedd - i naturen og i livet.............


3 kommentarer:

  1. Du er fantastisk til å sette ord på alt 😍
    Takk for at jeg kan følge deg 👏👏

    SvarSlett
  2. lytter og ser i fugleperstiv....og er med

    SvarSlett