torsdag 28. mai 2020

Løvetann er også en blomst


Et tankespinn om ugress - og kanskje litt til......

Plenen vår har i år forvandlet seg til ei lysende gul eng av løvetann. Denne gjenstridige kvekua av en plante som jeg har ført en evig kamp mot hver eneste vår, en kamp jeg forøvrig alltid har tapt. Den har en egen evne til å klare alt, man slår den ned og den slår dobbelt tilbake. Man rykker den opp men en mikrobit av rota satt igjen, og den kommer opp på nytt. Av helt prinsippielle årsaker har jeg ikke foretatt noen form for kjemisk krigføring, men jeg har brukt alvorlig mye tid og krefter på å forbanne hele faenskapet av en plante, en plante som alltid vinner tilslutt.

Men i år har det seg sånn at jeg bare har latt den overta, og fra nær avstand har jeg betraktet den fra de første spede skudd til den nå står i hopetall og i full blomst, og noe inni meg er i ferd med å forandre mitt syn på saken.

Som sagt dekker den nå det meste av plenen, og resten av hageruinen min, og jeg har brukt ganske lang tid på å innrømme det, men sier det nå høyt: Løvetannen er beundringsverdig! Den er sterk, og den kjemper innbitt for sin rett til å vokse akkurat her. Den lar seg ikke pille på nesa av motstanden den møter i hagen min, den bryr seg døyten om at jeg mener at den ikke passer inn, den lar seg ikke imponere av mine menneskelige forsøk på å tvinge den til å holde seg borte fra blomsterbed og steinheller, ja den overgår undertegnede i stahet - også er den faktisk vakker!

Da jeg her om dagen satt å beundret det nye lysende, solgule teppet rundt meg, ble jeg også oppmerksom på en annen ting jeg ikke har tenkt nevneverdig over mens jeg har stått midt oppi løvetann-krigen; Dette er jo faktisk matfatet for et individ som er enormt viktig for oss alle. For i det strålende solskinnet så jeg at teppet levde, i hver eneste blomst satt det en bie og inntok formiddagsmaten. De var så opptatt av sitt at de ikke enset meg et sekund da jeg spaserte midt ut i matfatet. Disse livsnødvendig, utryddingstrua biene som har fått så mye menneskelig sympati de siste årene at mange har satt opp insektshotell i diverse mer eller mindre vellykkede utgaver. Her hos oss gjør vi en helt ny vri på å slå et slag for biene - for gudene skal vite hvor mange bier vi redder bare ved å la løvetannen leve. Etter noen timer registrerte vi at alle løvetannblomstene var lukket og døde, ble de spist opp lurte vi? Men nei da, neste dag var det samme show, det lysende gule teppet var igjen i full blomst og omgjort til matfat for tusenvis av bier. Et interessant studie det her, skal jeg bare si deg, og en stor glede å se at katastrofehagen faktisk er til nytte, for insekter og fugler som synger i et lykkelig blandakor - og vi føler oss plutselig i ett med naturen.

Jeg tenker på at det er rart hvordan vi mennesker tar oss til rette, tramper i vei gjennom livet uten å tenke på hva prisen er. At vi så gjerne vil bestemme hvor skapet skal stå at vi ikke tenker over konsekvensene av vår adferd, og at vi blir like overraska og sjokkerte hver gang naturen slår tilbake på en eller annen måte.

Så rart at jeg aldri før har sett hvor vakker og viktig denne forhatte planten er - at jeg måtte bli gammel før jeg forstod at løvetann er også en blomst......

Løvetann fra barnehånd

2 kommentarer: