Morgendugg

Foto: Kai Hugo Holden

Takk for hver en ny dag
vi mottar som fra en foss
De ankommer frisk og urørt
resten er opp til oss

Takk for sol og sommer
takk for høstens bord
Nå entrer snart kong vinter
til denne lille jord

Vi drømmer og vi lenges
til vårens neste start
Da spirer alt på ny igjen
alt liv er friskt og klart

Drikk grådig av morgenduggen
servert på kvist og siv
I visshet om at disse dråper
er starten på alt liv

Den gode stunda

En helt alminnelig mandag 

i gode naboers lag 

velsignet være den stunda 

med latter og velbehag 

Ei stund om løst og fast 

med alvor og med skjemt 

det prates om nåtid og om fremtid 

og fortid er slett ikke glemt 

Gamle historier deles 

vi minnes de som var 

nye fortellinger såes 

i våre fotefar 

Livets hjul det spinner 

tråder fra dør til dør 

flittige dugnadskvinner 

holder liv i bygdas glør 

Forskjellig i mangt og meget 

forskjellig i alder og i ord 

men der deles en felles skjebne 

 vi har røtter i samme jord 

Takk for den gode stunda 

ved grendehusets bord 

høsten er nærme, jeg drar snart mot sør 

men hjertet forblir her i nord 💗

Opp av hav stiger fjell

Majestetisk rager de høye, spisse topper - dramatisk oppå et teppe i blått med glitrende tråder, stundom i sølv, andre ganger i gull.

Jeg snakker om Senja, øya med sine høyreiste fjell som rager over sine mange lune viker der folk har bosatt seg i generasjoner.

Like bortenfor kan vi se den historiske Bjarkøya, hjemstedet til legendariske Tore Hund. Med det for lengst fraflyttede fiskeværet, Meløyvær aller ytterst i havgapet. Og så overtar Grytøya, med Grøtavær i spissen.

Alle disse nes, odder og øyer som har fødd folket med rikt fiske og som er så strategisk plassert at de også har vært yndet for militært bruk i både krig og fred. På klare godværsdager kan vi skimte restene av fortene på andre siden av fjorden.

Lengst mot sør ligger Hinnøya, Norges største øy som svinger seg inn og ut av to fylker, og som fyller resten av utsikten i horisonten min.

Jeg blir aldri mett av å se på disse fjellene som hele tiden opptrer i nye drakter. De konstante endringene ikke bare i forhold til årstider, men nesten daglige endringer i farger - og avstand. Avogtil borte i skodda - oftest nære, høye og blå. Men de er der og jeg forguder dem.

Fantasien min løper avotil løpsk og jeg kan se alt mulig når jeg bare ser godt etter. I mitt hodet lages historier om folk som engang har levd ved fjellets fot. Folk som har elsket og ledd, grått og dødd. Det er så mange skapninger, sånne som andre ikke ser, som ber om å bli beskrevet, men de forsvinner for meg - inn i fjellene, og jeg er ikke alltid forberedt når jeg ser dem.

Hvilket av disse fjell og øyriker som er best, størst, vakrest eller mest spektakulær mener jeg fint lite om - jeg trenger dem alle for å føle at jeg er hjemme. Men jeg vet godt hva som er min favoritt - det er der jeg må være for å hvile blikket på Senja-fjellan.

Den fineste plassen på jord, med den fineste utsikten jeg vet om. Jeg er så glad jeg engang dro vekk, sånn at jeg kunne komme tilbake for å oppdage vakkerheten. Den beste øya er øya mi, og jeg elsker bygda mi på østsiden av Andøya, som hver eneste dag serverer meg et nytt maleri....

Skrevet i takknemlighet for at jeg får lov til å både starte og avslutte dagen min med å hvile blikket på fjellan som stiger opp av hav 💗

Vær eller uvær - det er spørsmålet.....

Som saltvannsfolk flest kan jeg varte opp med utallige historier om vær, og da særlig av det slaget som er så voldsomt at det både gjør store materielle skader og isolerer folk. Som sagt har de fleste langs kysten, som har levd litt mer en et kvarter, erfart både flodbølger, orkaner og overraskende arktiske stormer. Av denne slags opplevelser gror det underholdning i alle varianter, både dramatiske  fortellinger og ikke minst humor.

Jeg tror jo også dette stadig skiftende og til tider voldsomme været er årsaken til at vi nordmenn er langt over gjennomsnittet opptatt av vær! Ja til og med sommerstid har vi opplevd stormkast opp i orkan styrke, innstilte ferger og kjøreforbud. Men mest av alt tenker også det nordlige kystfolk på godvær og sol døgnet rundt når kalenderen har meldt at det er sommer, så lar vi heller være å snakke så høyt om badetemperaturer.

Men hvordan har det seg da at jeg, som altså er et barn av saltvann og med røtter fra langt nord, nå sitter å filosoferer over uvær på en varm midtsommersdag? Jo det begrunnes i det at jeg ikke finner annen beskrivelse på de siste ukers vær her på det indre østland. Her vi dag etter dag, uke etter uke, har blitt belemret med skyfri himmel, stekende sol og rundt 30 grader av det varme vindstille slaget, mens sola nærmest hånflirer av deg 🌞

Jo når man kjemper for å erstatte væsketapet og bikkja nekter å gå tur (velsigna være den hunden) men bare ligger utstrakt og pesende og ser på oss som om den ber oss slutte å fyre.

Når klesvasken er tørr nesten før du er ferdig å henge den opp og man står ekstra lenge med hodet i fryseren rett og slett for å kjøle ned hjernen.

Når den tidligere flomvarslede og stigende Glomma brått har gjort retrett og nå synker i et fasinerende tempo, og meldinger fra høyere strøk forteller oss at snøsmeltinga fordamper i sol og varme før den får blitt til rennende vann.

Når hver minste bevegelse i busker og trær får deg til å stirre forventningsfullt, med et lite håp om en bris med fornyet luft og en sky i det fjerne får deg til å fantasere om tordenvær og styrtregn.

Ja da kan jeg ikke si annet enn at jeg teller ned til den dagen da vi igjen kan sette kursen mot nord, til bølgeskvulp, store mengder frisk luft og menneskelige temperaturer. Jeg lover herved at jeg ikke en eneste dag i år, skal sutre over sommeren i nord, for makan til dette UVÆRET som nå herjer østlandet skal man lete lenge etter! Til dere som koser dere i sommervarmen - ha meg unnskyld og la ikke min surmagede blogg drepe hetebølgens gleder for dere. Og all mulig sympati til dere som sliter med regn og skodde, men æ klare ikke mer - æ fær nordover! 

Og sånn er det bare med den saken 😎

Foto fra pixabay.com

Løvetann er også en blomst

Et tankespinn om ugress - og kanskje litt til......

Plenen vår har i år forvandlet seg til ei lysende gul eng av løvetann. Denne gjenstridige kvekua av en plante som jeg har ført en evig kamp mot hver eneste vår, en kamp jeg forøvrig alltid har tapt. Den har en egen evne til å klare alt, man slår den ned og den slår dobbelt tilbake. Man rykker den opp men en mikrobit av rota satt igjen, og den kommer opp på nytt. Av helt prinsippielle årsaker har jeg ikke foretatt noen form for kjemisk krigføring, men jeg har brukt alvorlig mye tid og krefter på å forbanne hele faenskapet av en plante, en plante som alltid vinner tilslutt.

Men i år har det seg sånn at jeg bare har latt den overta, og fra nær avstand har jeg betraktet den fra de første spede skudd til den nå står i hopetall og i full blomst, og noe inni meg er i ferd med å forandre mitt syn på saken.

Som sagt dekker den nå det meste av plenen, og resten av hageruinen min, og jeg har brukt ganske lang tid på å innrømme det, men sier det nå høyt: Løvetannen er beundringsverdig! Den er sterk, og den kjemper innbitt for sin rett til å vokse akkurat her. Den lar seg ikke pille på nesa av motstanden den møter i hagen min, den bryr seg døyten om at jeg mener at den ikke passer inn, den lar seg ikke imponere av mine menneskelige forsøk på å tvinge den til å holde seg borte fra blomsterbed og steinheller, ja den overgår undertegnede i stahet - også er den faktisk vakker!

Da jeg her om dagen satt å beundret det nye lysende, solgule teppet rundt meg, ble jeg også oppmerksom på en annen ting jeg ikke har tenkt nevneverdig over mens jeg har stått midt oppi løvetann-krigen; Dette er jo faktisk matfatet for et individ som er enormt viktig for oss alle. For i det strålende solskinnet så jeg at teppet levde, i hver eneste blomst satt det en bie og inntok formiddagsmaten. De var så opptatt av sitt at de ikke enset meg et sekund da jeg spaserte midt ut i matfatet. Disse livsnødvendig, utryddingstrua biene som har fått så mye menneskelig sympati de siste årene at mange har satt opp insektshotell i diverse mer eller mindre vellykkede utgaver. Her hos oss gjør vi en helt ny vri på å slå et slag for biene - for gudene skal vite hvor mange bier vi redder bare ved å la løvetannen leve. Etter noen timer registrerte vi at alle løvetannblomstene var lukket og døde, ble de spist opp lurte vi? Men nei da, neste dag var det samme show, det lysende gule teppet var igjen i full blomst og omgjort til matfat for tusenvis av bier. Et interessant studie det her, skal jeg bare si deg, og en stor glede å se at katastrofehagen faktisk er til nytte, for insekter og fugler som synger i et lykkelig blandakor - og vi føler oss plutselig i ett med naturen.

Jeg tenker på at det er rart hvordan vi mennesker tar oss til rette, tramper i vei gjennom livet uten å tenke på hva prisen er. At vi så gjerne vil bestemme hvor skapet skal stå at vi ikke tenker over konsekvensene av vår adferd, og at vi blir like overraska og sjokkerte hver gang naturen slår tilbake på en eller annen måte.

Så rart at jeg aldri før har sett hvor vakker og viktig denne forhatte planten er - at jeg måtte bli gammel før jeg forstod at løvetann er også en blomst......

Løvetann fra barnehånd

Salige søndagsmorgen

Å våkne i grålysninga, og ligge å lytte til den totale stillhet. Kun sovepusten til mine to følgesvenner kan høres, jevnt og rytmisk. Det hviler en fred i mitt sinn, mens jeg ligger å lurer på om dagen har banket på allerede. Jeg hører vinden stryke langs de gamle tømmerveggene, og jeg aner at det har vært vaktskifte hos værgudene siden i går.

Det er et lite kuldesjokk når føttene mine treffer gulvet, men ullsokker kommer på og snart knitrer det lystig i peisen. Min firbente samboer kommer tuslende og logrer forventningsfullt ved matskåla, mens den tobente drar dyna over ørene og forblir i sin drømmeverden.

Vi to morrafuglene tar turen ut på trappa, og det er ingen tvil om at de siste dagers vår på fjellet er avlyst. For idag daler våte snøfiller ned i ansiktet mitt, og setervollene er dekket av et uskyldshvitt teppe. Jeg funderer litt på hvor fort verden forandret seg, hele naturen har plutselig over natta blitt en helt annen. Det er jo det som er livet tenker jeg, helt uten forvarsel eller avogtil med varsler vi ikke evner å se, kan livet endre seg fra en dagen til neste, det vet alle vi som har levd ei stund.

Og kanskje er det sånn det må være, kanskje trenger vi mennesker en påminnelse om at livet ikke alltid er forutsigbart. Vi må bare ta det som kommer dalende og gjøre det beste ut av det, og huske å glede oss over de gledene vi tildeles.

Vi små mennesker har så store problemer med å akseptere alt vi ikke kan styre, vårt behov for å kontrollere alt rundt hos har gjennom generasjoner kostet naturen dyrt, og hvis vi ser ting i et større perspektiv må vi kanskje innse at mens vi har ødelagt den naturen vi er så avhengig av og som vi hevder å sette så stor pris på, ja mens vi fortsetter å herje i vår jakt på rikdom, så ødelegger vi oss selv. Vi utrydder arter, er det nå vår egen art som står for tur? Vi er så intelligente og så ufattelig dumme.

Jeg rister av meg tunge tanker og går inn i kaffelukta som har bredt seg ut i rommet. Jeg kryper opp i sofahjørnet og lar blikket vandre ut av vinduet, de snøtunge trærne som høyreist prøver å riste av seg snøen, med vindens hjelp. Ei rinnisle vi tror har satt bo i mønet vårt titter inn på meg, før den forsvinnet på leting etter mat. Ei forvirret humle surrer forbi, et snøfnugg har landa på den runde sommerkroppen, den prøver kanskje å komme inn, iallefall å finne ly.

Så fanger radioen min oppmerksomhet, det ordineres en ny biskop i Nidarosdomen. Jeg låner vårherre mitt øre, budskapet fra den majestetiske kirke der nord, med sine høye spir og vakre utsmykninger. Jeg funderer litt på dette med tro, på radioen sier de at vi trenger troen nå i vanskelige tider. At mennesket trenger noen å sette sin lit til når verden er utrygg.

Jeg tror, men ikke alltid på biskop og prest. Jeg tror på en tilstedeværende guddom blant de grønne spir i Smiedalen, som er høyere enn Nidarosdomens, og ved alteret i skogen i denne naturens katedral der fugler og skogens dyr forretter. Der ingen spør hvem du er eller hvor du kommer fra, men som tillitsfullt slipper alle inn for å øse av sin rikdom, trøst og betingelsesløse kjærleik. Og samtidig med at salmesangen runger i Nidaros bryter solstråler igjennom snøkovet på stervollene, og jeg takker ydmykt for at jeg får være så lenge jeg vil i denne livets katedral uten åpningstider.

Snart vil også denne dagen gå mot kveld, vi går igjen til ro og når vi våkner vil nye endringer ha skjedd - i naturen og i livet.............

1. Mai, annerledesåret 2020

"Solidaritet er en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper av individer" (Store norske leksikon)

Vi kan vel bare konstatere at det har vært en helt surrealistisk senvinter og vår i landet og i verden. Forundret har jeg sett en statsminister som har vært synlig, sterk og for det meste klar i sin tale. En helseminister som har tilegnet seg opptil flere plusspoeng, og en justisminister som ble nesten varm og menneskelig, takket være etterveksten.

Det har vært et samarbeid på det norske storting som kanskje mangler sidestykke. Hvis vi da ser bort fra at et par partier har vært uønsket i det gode selskap.

Jeg har, som mange andre, sittet i en selvpålagt karantene, kun avbrutt av små turer ut med hunden og nødvendige matinnkjøp. Følgelig har jeg hatt god tid til å følge med på nyhetene. Jeg må bare si at jeg har vært rimelig fornøyd og periodevis imponert over at det ser ut som at det har vært en rask, bred og stødig enighet om de nasjonale retningslinjer under pandemien.

Med noen få, litt flaue unntak, er det også min oppfatning at folk flest har tatt situasjonen på alvor og tilpasset seg de nye reglene. Skønt det holdt hardt for mange da hytteforbudet kom og svenskehandel ble forbudt.

Den franske filosof og sosiolog, Emile Durkheim (1858-1917) sa at solidaritet er en nødvendig forutsetning for at et samfunn skal bestå. Det er vel akkurat dette vi har sett i denne så uvirkelige situasjonen som mer eller mindre har rammet menneskeheten globalt. Her til lands tok det ikke mange dagene før folk begynte å tilby hjelp til handling og annet for de som satt i hjemmekarantene. Alle kommuner har minst en FB-gruppe med gratis tjenesteformidling, dette er solidaritet på sitt aller beste.

Mange bedrifter måtte stenge på dagen og derved mista veldig mange jobb og inntekt omtrent over natta. Det er tragisk for næringsliv, enkeltmennesket, og har påført oss en historisk høy arbeidsledighet. Våre myndigheter var raskt ute med tiltakspakker til de store bedriftene, og etterhvert lempet man også på reglene for arbeidstakere ved permittering. Men dette gjelder ikke alle, en av de gruppene som fortsatt ikke får nyte de godene er studentene. Hvordan i all verden skal disse unge overleve uten den livsviktige deltidsjobben som gir de kronene som er nødvendig for å overleve mens de fortsetter studiene sine på mange kreative vis. For mens direktøren får dagpenger inntil 6G, får studentene tilbud om forskudd på stipend og økt stiudielån. Skammelig behandling av morgendagens helter!

Det var vel i denne debatten, jeg for alle første gang tenkte: Høyre er fortsatt Høyre!

Så kom endelig kontantstøtten til småbedriftene og alle syntes vi det var kjempefint. Vi har jo et stort oljefond og nå er tiden for å bruke litt av det, sånn at flest mulig overlever, til samfunnet sakte normaliseres igjen. Derfor kjenner jeg nå på en ekkel følelse når jeg hører om fotterapeuten som driver alene, ikke ble innvilga støtte fordi hun hadde for lave tall på både utgifter og inntjening. Eller hundehotellet som heller ikke kommer innenfor de oppsatte rammer. Samme gjelder for mange som måtte stenge over natta, disse som ikke er store bedrifter sett fra stortinget, men som like fullt holder seg selv og kanskje et par til i arbeid ute i distriktene. I Oslo har de fleste drosjene stått stille i nesten to måneder - vil eieren av enkeltmannsforetaket med kun en drosje, som holder liv i seg selv og et par til få dekket noe? Og hva med alle de små butikkene som til vanlig kjemper en kamp mot de store kjøpesentrene, vil vi fortsatt ha levende gater i byer og tettsted?

Ja det er veldig viktig at vi redder de store bedriftene våre, men det gjør det ikke mindre viktig at så mange av de små som mulig overlever. Vi må se disse små gründerne som har vært kreativ og skapt sin egen hverdag i både by og distrikt, og som ofte tilbyr helt nødvendige tjenester for mange. Det kan da ikke være rett at inngangsbilletten til økonomisk støtte skal være den samme for et stort konsern og et enkeltmannsforetak. Jeg grøsser når jeg hører svar på søknaden som: Du tjener så lite i utgangspunktet at du klarer deg med ingenting - akkurat som studentene.....

Det store spørsmålet er hvilket samfunn vi sitter igjen med etter at denne pandemien er over. Og ikke minst, hva vi har lært underveis. Lærte vi noe av at vi fikk klare beviser på at kloden vår ble bedre når vi menneskene satte ned tempoet. Vil vi fortsette å bruke nettmøter og på den måten få ned ubeskrivelig mange unødvendige flyreiser - og luksus-seminarer i USA. Vil vi gå tilbake til gammel vane med å forvente å betale minst mulig for live musikk, mens det nå fortiden vippses velvillig for streaming. Vil barnebarna huske at de savnet å klemme bestemor og bestefar eller at de savnet skolen. Vil vi huske hvor mye vi savnet fotpleieren eller frisøren, som kanskje aldri fikk åpnet igjen.Vil den nyvekkede solidariteten mellom folk flest bestå eller vil vi straks gå tilbake til å kun føle ansvar for den aller nærmeste, lille flokken vår.

Vi har selv i de siste to ukene blitt tilgodesett med en kronerulling, en innsamling startet og støttet av gode folk som prøver å hjelpe når urett har skjedd. Det er rørende og vi er dypt takknemlig. For oss er det slett ikke sikkert at det er nok til å løse vårt problem, men den støtten vi kjenner fra nære og fjerne, kjente og ukjente er ubeskrivelig og vi vil alltid huske den følelsen. Vi vil aldri glemme den solidariteten vi nå opplever.

Så la oss be en stille bønn på hver vår måte om at menneskeheten kommer styrket ut av denne opplevelsen, at vi begynner å lytte til naturen istedetfor å prøve å bekjempe den, at vi forstår at vi kun er tildelt et nanosekund på vår klode, at vår tilbakekomne solidaritet vokser og rekker lengre. At vi husker på at dagens studenter er morgendagens sykepleiere, leger og politikere - det er nå vi lærer dem solidaritet i praksis.

Gratulerer med denne viktige dagen, arbeiderens frigjøringsdag, menneskehetens solidaritetsdag.

"Den er så svinnende kort den stund

vi mennesker er sammen" 

(Hans Børli)

Vår historie:

https://www.facebook.com/donate/2598339570424586/

https://www.facebook.com/wenche.wangsmo/posts/3024927690863508