Advent

Nå tennes tusen julelys

rundt om i bygd og by

og julegleden siger frem

i gater og i hjem

Se folket sloss på mammons torg

med iver og med sorg

kjøpe, kjøpe, kjøpe mer

handle der det skjer

Det beste kjøp, det beste salg

de mange, store valg

kredittkort tømmes, start på ny

gjeld og skuldre høyt i sky

Jeg fant, jeg vant - i barnlig iver

en mandel på en plastskje sviver

hva vant du, hvordan, hvorfor det?

i glemselen mandel'n synker ned

Glemt er verdens gru og nød

blind for fattigdom og død

stumme skrik fra de som lider

i disse travle adventstider

           ****

O salighet og julefred

Snart daler hundre engler ned

de synger stillt om fred på jord

der menneskene bor......

Photo by Filip Bunkens on Unsplash

Snørydding med livet som innsats...

En selvopplevd, humoristisk og sterkt sensurert beskrivelse av en vinterdag på Hedmarken:

Avogtil skulle man ønske at man ikke hadde trukket fra gardinene når man våkna, for denne dagens første syn var ikke til å juble over. Utsikten visste at natta hadde brakt oss nye, større mengder av frosset regn. Etter å ha mannet oss opp med frokost og en kaffekopp eller ti, er vi enige om at det er bare en ting å gjøre – kle oss som for å leke i snø og gå igang med så godt humør som det er mulig å oppdrive. Redninga er å bli som barn igjen og ta dette med godt humør – tror vi......

Første erfaring er at det som ser ut som lett nysnø, har forandra konsistens i 0 grader og har blitt til tung kramsnø. Etter de første spadetakene er vi enige om at det hadde vært mye mer gøy å lage en snømann, ja undertegnede er faktisk så optimistisk at jeg helt seriøst tenker at dagen skal avsluttes med å dekorere gårdsplassen med en god gammeldags snømann med gulrotnese og hatt.

En halvtime senere, og med dalende pågangsmot konstaterer jeg at det eneste med oss to som minner om glade barnehagebarn, er våte sko og votter, samt knallrøde ansikt – uvitende om de sistnevnte skyldes frisk luft eller økt blodtrykk. Vi er slitne, kroppen verker og vi er bare halvveis i mål - vi må jo også prøve å øke fremkommeligheten på verandaen, dvs til inngangsdøra.

Vi tar en pust i bakken, gjenoppretter veskebalansen i kroppen og tenner den røyken lungene absolutt ikke hadde trengt, mens vi ser oss mistrøstig rundt. Vi er skjønt enige om at snø er vakkert, men ellers for spesielt interesserte og at dette livet, dvs norsk vinter, har vi ikke kropp og helse til lengre! Jeg, som alltid har vært noe overbærende til Granca-pensjonister synes plutselig at dette er verdens beste ide og bestemmer oss raskt for at neste år, ja da flykter vi og blir borte iallefall hele januar og februar, og gjerne mars med. At vi aldri har tenkt på det før – OMG.

Pausen er over, vi sleper en ny sekk ved til døra og min bedre halvdel fortsetter på gårdsplassen mens jeg går igang med verandaen – må også prøve å komme frem til varmepumpa før den drukner i snø og is. Vi ser begge langt etter traktorer som passerer oss oppe på veien. En etter en synes bøndene å være ute å lufte doningene sine, men ingen svinger ned til oss. Jeg tenker bittert på han som har brøyta for oss de siste årene, men som jeg akkurat fant ut har slutta og flytta – han hadde bare glemt å si det til oss. Tankene mine går til vår leting etter en ny, ei leting som starta den dagen årets værste snøfall kom på Hedmarken. Alle traktoreiere som har avvist min forespørsel om hjelp, måtte det komme en dag dere trenger min hjelp....... vel vitende om at jeg har ingenting å tilby disse som vil være en bittersøt hevn. Sinnet hjelper på adrenalinet og jeg skuffer snø i vilden sky – bokstavelig talt. Det ser nærmest ut som en snøfreser er igang på verandaen, og jeg er nesten fremme ved varmepumpa da noe får meg til å løfte blikket. Jeg ser opp på taket og hjernen min prøver å ta inn det som er i ferd med å skje akkurat da det løsner der oppe og det ser ut som hele taket er i bevegelse. Jeg rekker akkurat å kaste meg unna, flyr gjennom lufta som den reneste fotballkeeper da ubeskrivelige mengder av is og snø fra taket lander akkurat der jeg nettopp stod og måket og jeg kan konstantere at et lite isfjell har landa et par centimeter fra hodet mitt. Jeg ligger der i snøhaugen og prøver å kvele min fantasi som jobber i høygir med tanken på hvor ille dette kunne gått dersom jeg ikke løfta blikket akkurat da, dersom jeg hadde blitt truffet av det takraset. Etter noen runder i den nye snøskavlen kommer jeg meg på bena bare for å innse at den er større enn da jeg starta prosjektet for mange forbannelser siden og oppgitt synker jeg ned på kne mens jeg løfter blikket, strekker hendene mot himmelen og roper om hjelp; Kjære gud eller kim du no e – det er nok nå, vis barmhjertighet og stopp disse mengdene av hvit faenskap du sender ned fra oven! Det er en grunn til at jeg har forlatt arbeidslivet, men jeg hadde tenkt å være i LIVET ei stund til. Da ser jeg det, neste runde på taket er i ferd med å slippe og jeg kryper for livet, for å komme meg under tak før neste takras kommer – og lykkes akkurat før skredet dundrer ned på verandaen, mens jeg forbanner hele prosjekt vinter.

Det hagler gloser som jeg tviler på har vært uttalt på flatbygdene før, og tilogmed søringen som er vant til det meste blir stum helt til han drister seg frempå med et spørsmål: «Hva betydde det der siste, det var et nytt uttrykk fra deg, kjære» Men han får ingen svar mens jeg kryper videre opp trappa, søkkvåt fra topp til tå, og med en kropp som jeg vet kommer til å straffe meg i dagesvis for denne moroa. Den eneste som nyter godt av dette livet er kiropraktoren min og en fysioteraperut i Nord-Odalen.

Etter å ha fått vaska bort snørr og tårer, og vi begge har fått på tørre klær og landa i godstolen med hver sitt kaffekrus og askebegeret på bordet – til h... med uterøyking idag – ringer telefonen min. Jeg ser på det ukjente nummeret og vurderer et sekund på om jeg skal gidde å svare, men gjør det akkurat tidsnok til å høre på sindig Odølsk: «Hei det er ....... er det du som trenger hjelp med snørydding?»

Velsignet være du traktormann som tilbyr hjelp til gammelt folk, men du kunne ikke ringt for 3 timer siden?

Takk skal du fan meg ha..........

PS:

Til de av dere søringer som nå skal kommentere med at jeg, som er nordfra, burde være vant til vinter, skal jeg bare si en ting; Der jeg kommer fra fungerer naturen så praktisk at det meste av snøhelvetet blir blåst til havs i løpet av en dag eller to, og disse mengdene snø østlandet har blitt tilgodesett med i år er ukjent for en stakkar Vesteråling så spar meg for den.

Til de av dere nordlendinger som nå skal si kom heim: Det e farsken ikkje nært unna!

Sagaen om en gammel torvesjå - og ei myr

 Foto: Kitt Iversen

Langt oppå myra, øde og forlatt, står dette byggverket som et monument over fordums dager. Dager med arbeid og slit i all slags vær, men også dager med solskinn og barnelatter og lek. Det er en av svært få torvesjåer på Andøya som fortsatt står oppreist, som har trossa vær og vind. Det er akkurat som at den nekte å gi seg over, nekte å bli glemt. Torvesjåen inneholder ennå et lite lager av redskaper, ting og tang til nytte når hele familier, ja hele bygda tilbrakte lange tunge arbeidsdager på myran.

Engang var det mange slike torvesjåer å se hvis man gikk en tur oppetter myra, de stod der ranke og stolte den gangen, og ved siden av stod torvestakkene som noen møyesommelig hadde bygd opp med torvelumper skjært ut av myra og oppstilt til tørk for å senere skulle varme heimene på kalde vinterdager. Det va et tungt arbeid, og kunne være farlig, særlig for oss ungene som fikk en helt ny og uendelig stor lekeplass. Mange myrhull var nemlig bunnløse, datt man nedi et sånt ble man sakte men sikkert slukt opp av myra og ingen kunne redde deg. Det var nu iallefall det vi ble fortalt.

Foto: Jan Wangsmo

Jeg husker så godt disse eventyrlige dagene, men min husk er fra et barneperspektiv. Vi unger elsket som sagt disse annerledes-dagene på torvemyran, helt uten tanke på det harde arbeidet. For vi så aldri slitet rundt oss i barndommen. Folk var nok slitne, men jeg hadde aldri hørt ordet stress.... Jeg har et bilde i hodet fra en gang jeg var syk og ikke kunne være med, men stod i vinduet og så folka på vei til torvedammene. Karene med trillebårer som skulle frakte hjem ferdigtørka torv, andre med lompespader og annet utstyr til å skjære løs det verdifulle brenselet. Kjerringene med garnnøste i forklelomma som gikk langs veien mens de strikka for å ikke kaste bort verdifull tid. Jeg kan ikke huske at de klaget, men jeg kan huske lukta av myrene, og av tørr torv. Jeg kan også huske at min mor tok meg med til doktoren fordi hun ble bekymra for at jeg hadde en mangelsykdom da hun fant meg i torvekjelleren, der jeg satt og spiste av lageret. Jeg elsket lukta av torv.

Da jeg ble voksen var man slutta å hente brensel på myrene, oljefyring hadde gjort sitt inntog på ei forblåst øy ut i havet, som langt fra var selvforsynt med ved. Tanken på at det ene gale avløste det andre var vi lykkelig uvitende om, og myrene gikk i gang med å lege sine sår, og gjorde det godt sånn som naturen gjør når den får ro til å hele seg selv.

I senere tider når det ferdes folk på myrene, ja da er det for å plukke multer og annen bær, eller for å bare gå en tur på mykt og godt underlag i den mest vidunderlige luft og med et dyre- og fugleliv uten sidestykke. Og i den uendelige utsikten føler man seg liten og ydmyk, samtidig som man kjenner at man er endel av den store helheten. Det er nærmest religiøst å gå på myrene.

Foto: Jan Wangsmo

Nå hviler det igjen mørke skyer over myrene på min barndoms øy.

Idag vet vi at det ikke var spesielt lurt å hente brensel fra myrene, men det er lett å tilgi de som jobba seg ihjel på torvemyrene for å få varme i kjøkkenovnen til vinters, for de visste ikke bedre.

Men at man i dag skal grave opp myrene for å plassere flere titalls monstermaster for å produsere strøm vi ikke trenger er meg ubegripelig. Vi vet hva dette medfører for dyr og fugl, f.eks. her er et av få steder hvor havørnbestanden er økende - og hva det medfører for folk som får elendigheta nesten pressa inn i hagen sin er en tragedie for seg selv.

Og verst av alt, vi åpner et av de beste karbonlagrene vi har. Ved å rasere de norske myrområdene vil vi altså slippe ut mer Co2 enn dagens totale utslipp i Norge. Jeg trodde vi hadde forplikta oss i et internasjonalt mål om å få disse utslippene ned? Det er ikke uten grunn at de sammenhengende myrområdene ofte omtales som Norges Amazonas. Vindkraft kan være lurt - og det kan være katastrofalt. Det er lov å tenke seg om hvor man plasserer vindmøllene!

Jeg skjønner heller ikke når miljøvern og naturvern skilte lag, for dette er ekstremt dårlig naturvern!

Jeg sitter å ser på et gammelt bilde av en fordums tovesjå og tenker igjen at det er lett å tilgi de som ikke visste bedre enn at de henta brensel i den uendelige myra, den gang da - lenge før vi hadde hørt om miljøkrisa.

Men til dere som idag er ansvarlig for at tysk storkapital skal få tjene penger på å plante 200 meter høye vindmøller - vindmøller man forøvrig ikke lenger vil ha i Tyskland - i den samme myra som burde vært verna: 

Historien vil ikke tilgi dere, for dere vet hva dere gjør!

Vil du lese mer om vindkraftutbygging, ligger det masse info på disse to FB-gruppene:

Motvind Andøya:

https://www.facebook.com/groups/1536918113109826/

Motvind Norge:

https://www.facebook.com/groups/motvind/

Noen må gå!

Nav-skandalen og den dagen rettstaten kolapsa er overskrifter som har lyst mot oss daglig den siste uka. De fleste av oss følger nyhetene med et vantro blikk mens vi ikke helt klarer å ta innover oss hvor katastrofalt dette er for de stakkars menneskene som ble så til de grader svikta av alle instanser. Nav's feiltolkning av regelverket er jo en katastrofe i seg selv, og det er meg totalt ubegripelig at en etat som har som hovedoppgave å hjelpe folk, kan ha så mange saksbehandlere, jurister og ledere, uten at en eneste en av dem stusser over hverken regelverket eller det økende antall trygdemisbrukere!

Derfra og videre til neste svik som er advokater og dommere. Hele rettsvesenet som dømmer folk til bøter og fengselsstraff i hht en lov vi alle nå vet at de burde ha kikket nærmere på. Fan også - er det ikke jobben deres å sørge for at loven blir tolket og brukt riktig? Tilogmed når noen av deres egne prøver å rope ut at her er det feil et sted er det ingen på øverste hold i rettssystemet som reagerer.

Dette er så galt at jeg nesten ikke klarer å tro det, men aller verst er dog tiden som har gått siden tabben ble oppdaga. Nav har altså visst dette i over 2 år. To år der de fortsatt ikke tar tak i egen tabbe, men tvertimot fortsetter heksejakten på NAV-brukere og sitter med åpne øyne og ser på at folk idømmes både store tilbakebetalinger, bøter og fengselstraff. De fortsetter altså å kriminalisere folk og ødelegge liv, samtidig som de visste at feilen var deres egen. Utilgivelig!

Og når endelig den øverste overordnede informeres, ja da sitter ansvarlig minister og tenker på dette i nesten et år til før saken blir offentliggjort og forfølgelsen av folk stoppes. Utilgivelig og helt ubegripelig!

Denne saken synes å bestå av ikke bare manglende kompetanse, men også av en arroganse og et maktmisbruk som mangler sidestykke i moderne tid.

Beklagelser fra NAV-direktør Vågeng og Arbeids- og sosialminister Hauglie holder ikke, ingen av dem har troverdighet nok til at beklagelsene deres gjør inntrykk. Begge bedyrer at saken skal gjennomgås og granskes for å finne ut hvordan dette kunne skje - det er meg nesten revnende likegyldig. Faktum er at det har skjedd og noen må ta ansvar for å rydde opp og dele ut erstatning og oppreisning til de skadelidne fortere enn svint. De fleste av oss hadde fått sparken for adskillig mindre feilsteg i arbeidslivet. Men ikke NAV-direktøren, neida hun har nemlig planlagt å sitte et år til før hun tar ut sin pensjon ved fylte 70, så det passer henne dårlig å gå av akkurat nå. Er det mulig å være så arrogant? Valget er ikke ditt Vågeng! Jeg tror ikke jeg er alene når jeg sier at jeg stoler ikke på deg og tror ikke på at du er den rette til å rydde opp i kaoset i eget hus!

"Den dagen rettstaten kolapset".... Jeg velger å dra den enda lenger, jeg sier "Den dagen demokratiet kolapset!

I velferdsstaten Norge skal ikke folk måtte stå med med lua i handa fordi de har NAV-angst. Det har vært for mange skandaler, og demokratiet er en skygge av seg selv så lenge folket ikke blir hørt. NAV-skandalen er den store dråpen som fikk begeret til å fosse over. Hvis ingen forlater sin post etter dette, sitter fortsatt de uskyldig straffedømte igjen som svartepetter, derfor må dette få konsekvenser - noen må gå!

Min oppfordring til Statsministeren blir derfor; Vi - folket som du som oftest ikke hører på - forlanger nå å bli hørt. Beklagelsene er oppbrukt, vi tror ikke på de fine ordene, vi stoler ikke på at du og din regjering vil vårt beste. Jeg krever ikke Arbeidsministerens avgang, jeg krever at du, som har det øverste ansvar, pakker sammen og tar med deg hele skandalregjeringen din og går av. Og ta nå endelig med deg NAV-direktøren på vei ut!

Nye koster feier som kjent best - særlig i mørke kroker.....

PS. Språket mitt er sterkt moderert siden jeg startet å skrive dette innlegget. Nordlendinger og andre med fargerikt språk bes om å bruke fantasien.

Høst

Høsten har gjort sin entré

bladene som ennå klorer seg fast etter nattas stormkast

er gule, grå og få

mange falt da vinden feiet over jordene på flatbygda

Nakne står trestammer igjen, uten krone

greiner strekker seg, desperat og uten mål

Aspeløvet skjelver ikke mer

Kanskje minnes trærne vårens spirende start

Sommerens sødme, med greiner full av blader og bær

fuglene som hvilte og søkte ly mot vær og vind,

Stolt vaiet greinene med travelhet og liv 

som om sommerdagen skulle vare evig

nå er det stille

er alt over - allerede nå?

Det høstes for oss alle

Jeg tenker på våren, med lek, håp og veivalg

Jeg tenker på sommeren med kjærleik, barn og karriere

Disse evigvarende dagene med drømmer

for et uendelig liv

før høsten plutselig var der

- og snart er det vinter......

Et liv på akkorder...

Et ofte stilt spørsmål til meg er hvordan jeg klarer å leve med og akseptere prioriteringene til en lidenskapelig gitarist....... Egentlig et godt spørsmål som jeg tok meg tid til å grunne litt på.

For andre som har prøvd det vet jo at det kan være en prøvelse på så mange måter, og de av dere som ikke kjenner til arten musikanter – her kommer en aldri så liten oppskrift på hvordan overleve:

Første bud er at du bør like musikk, hvis ikke har du nok tapt allerede i utgangspunktet. Hvis du i tillegg nærmest elsker musikk er du godt på vei. For musikk i alle sjangre vil bli en del av hverdagen! Hvis du i tillegg har evnen til å lukke ørene når nok er nok, f.eks. i mitt tilfelle, ekstreme gitarsoloer beregnet for spesielt interesserte, er du særdeles heldig. Det er også et bra alternativ å kjøpe øretelefoner til musikanten, men de bør være godt over gjennomsnittet hvis de skal bli brukt – er nå min erfaring.

Neste utfordring er når det musiseres på eget instrument(er). Du bør absolutt bli vant til at minst en utgave av instrumentet alltid finnes i umiddelbar nærhet, og ikke la deg forstyrre av en skrikende gitarsolo midt i ditt yndlings TV-program . Det er nemlig helt normalt for musikanten å la seg inspirere av hva som helst og gjerne når omverdenen minst forventer det. Jeg f.eks. synes nå det er helt normalt at alt fra Dagsrevy-vignetten til div reklamesnutter akkopangeres på el-gitar ved min side. Lykken er når man har funnet en serie på Netflix med tilhørende god musikk, for du kommer til å få privat tilleggsakkopangement uansett.

Det hjelper noe å ha et musikkrom, men ikke la deg et øyeblikk lure til å tro at alt kommer til å foregå der! Men er du heldig har du en «stille-kveld» i uka – øvingsdagen.

En annen ting er at du først som sist kan slutte å tro at du disponerer helger og annen fritid, nei da er det spillejobber som kommer i første rekke og andre ting du måtte ha lyst til som reiser, utstillinger, teater o.l. blir iallfall min musikant gjerne med på så lenge det ikke kolliderer med nr.1-aktiviteten altså. Her bør du gjerne være litt proaktiv sånn at du har en konsert-oversikt for det er ingen selvfølge at du blir oppdatert på fremtidige jobber. Man kan jo ikke gå rundt å huske på sånt.

I gamle dager ville gjerne gutta dra på spillejobber uten kjerringer, idag har mange av arten blitt så moderne at det er motsatt. Min gitar-helt f.eks. blir faktisk helt satt ut hvis jeg nevner at jeg kunne tenkt meg å vært på noe annet, et helt annet sted. Jeg må da forstå at han påvirkes positivt av bare det simple faktum at han vet at jeg er i salen som moralsk støtte.Eller som en annen jeg kjenner sa det: «Det er så godt når du er tilstede Wenche, for da vet jeg at der iallfall er EN blant publikum som vil meg vel»

Så da kan du jo velge, enten å være den uinteresserte kjerringa som aldri er med, den som ofte stiller og backer opp gutta, eller ta den helt ut som i midt tilfelle: «If you can't beat them, join them»

Til tross for at jeg har kommet på at det var en grunn til at jeg sist jeg jobbet med musikk, for en mannsalder siden, konkluderte med «at jeg aldri mer skulle ha noe å gjøre med musikkbransjen, musikere eller arrangører igjen – ever» må jeg jo bare innrømme at det også gir mye. Ikke av gods eller gull, men moro i bøtter og spann. Problemet med å aktivt involvere seg i bandet til din bedre halvdel er at plutselig har du ikke bare en musikant i livet, men i mitt tilfelle 6 – på godt og vondt. Det er også utrolig vanskelig å få sagt opp en sånn jobb, nærmest umulig, så tenk deg godt om før du følger i mine fotspor her.

Tilslutt noen ord om innkjøp eller investeringer som det kalles når det forklares hvorfor akkurat DET instrumentet er livsnødvendig å ha i samlingen (som egentlig er stor nok fra før). Dette er kilden til stadige diskusjoner og du vil neppe oppleve en musikant så god til å argumentere for noe som helst i nærhet av hva han klarer når det argumenteres for disse investeringene. Det er rett og slett såpass at jeg har vært mektig imponert ved flere anledninger, og etter at instrumentet har ankommet heimen har jeg mer enn en gang lurt på hvordan dette kunne skje......

I så måte er jo selvsagt enkelte instrumenter klart å foretrekke, det gjelder ikke gitarer! Nå f.eks. Sitter min bedre halvdel å leker med sin nyanskaffelse uten tanke for at vi kunne reist på en god og varm ferie, laga vei på hytta, kjøpt ny salong eller gud hjelpe meg kjøpt en snøfreser! Men det er mine tanker og veldig fjernt fra hans hode. Gitaristsjela er i himmelen og da har livet lært meg at man skal være glad man har mat på bordet og klær på kroppen. Musikanten har nemlig noe annet også å tilby, en barnlig glede og lekenhet du skal lete lenge etter, ofte er de både følsomme, livsglade og lett å holde ren (hjelper at mange av arten er litt forfengelige) og hvis du lærer deg å trykke på rette knappene, på det helt riktige tidspunkt – f.eks. når nyinvesteringa nettopp har ankommet – kan du faktisk få viljen igjennom på mye rart ;)

Seriøst, å overleve med en musikant handler om frustrasjoner, offer, glede, respekt og kjærleik – og en stor porsjon tålmodighet! Så det siste rådet mitt er å gjøre som med unger; gi etter av og til for at det skal bli stille – skjønt stille og stille..........

Til alle som sliter

 

Jeg tenker på alle som sliter

med sult og nød

med sykdom og død

Jeg tenker på alle som sliter

med sorg og savn

alene i de ensommes havn

Jeg tenker på alle som sliter

som drukner med sitt anker

i glemte svarte tanker

Jeg tenker jeg vil hjelpe og være tilstede

sjenke fra mitt hjerte både trøst og glede

da får jeg i et øyeblikks klarsyn plutselig se

at jeg i den synkende flokken allerede er med....

Photo by Ian Espinosa on Unsplash