Skolestart

Et gammelt sort/hvitt-bilde viser en 7-åring med økonomiklipp, nye sko, foldeskjørt og blazer

i hånda en tidsriktig blårutete skoleransel inneholdende penal med splitter nye fargeblyanter, viskelær og linjal. En et nervøst drag ligger over ansiktet og smilet presses frem.

Året er 1967, det er august og første skoledag.

En ting kan jeg love - denne jentungen har aldri vært så vettskremt i hele sitt liv som akkurat da dette bildet ble tatt. I mange uker har hun gruet til denne dagen, og nå er den der. Hun tenker på alle de voksne som gjennom hele sommeren har spurt det dummeste spørsmålet: "Gleder du deg til å begynne på skolen?" Det er vel ingen som gleder seg til det, skulle hun liksom synes det er fint å bli revet opp fra alt som er trygt og godt for å måtte oppholde seg hele dagen sammen med fremmede. Hun vil svært gjerne lære å lese og skrive, men hvorfor kan hun ikke gjøre det hjemme? Både mamma, pappa og storebror kan det jo allerede så de kunne vel delt denne lærdommen med henne. Alt i henne stritter imot å reise to bygder lenger bort med buss for å blandes med totalt fremmede barn, mange av dem store skumle gutter. Dette er utrygt og den lille jenta synes livet er både urimelig og ubarmhjertig. De er tre unger fra bygda, men de andre to gruer også og er minst like vettaskremt som henne, heldigvis får man holde mamma's hånd denne aller første skoledagen.

Hun har egentlig få minner fra denne dagen, angsten overskygger i ettertid det meste. Men hun minnes at skolen var stor, at det var (som fryktet) veldig mange skumle, fremmede, og et inntrykk av at frøken virka å være veldig snill.

Det var 7 unger i 1. klasse på Haugnes barneskole i 1967, hun kjente som sagt bare 2 av dem,

men det store klasserommet ble delt av 1., 2. og 3. klasse, med felles lærer.

Men et minne fra dag to sitter som spikra fast i hukommelsen! Det er jo nemlig sånn at når en jentunge i utgangspunktet ser vettaskremt ut, ja da er hun vel en magnet på gutter som vil tøffe seg, så skjedde jo også i denne historien. Hva som ble sagt og gjort er noe vagt, det var kanskje bare en litt uskyldig erting, som brått ble stoppa av det som skulle bli hennes helt i flere år fremover. For der stod hun, jenta fra nabobygda, bredbent og med armene i sidene - en blond krølltopp på 7 år med all verdens mot! Hun stilte seg opp mellom den vettskremte og tøffingene og ga klar beskjed: "Prøv dere på å være frekk med henne og dere får med meg å bestille!"Et nytt vennskap var inngått, en allianse som kanskje gjorde den store forskjellen på hvordan skolehverdagen ble i år fremover. De visste ikke den gang at de skulle gå fra barndom til ungdom sammen, hadde ingen idè om hvor mye de skulle dele på godt og vondt, men en ting var klart for ei lita jente som var redd for det meste - hun hadde funnet helten hun trengte for å vokse seg tøffere!

Denne historien dukker alltid opp i mitt hode ved skolestart, og jeg skulle så inderlig ønske at alle som er litt redd, eller kanskje bare litt forskjellig fra mengden i skolegården må fikk oppleve at en liten helt kommer og gir dem mot, og redder hverdagen. Jeg skulle ønske at alle voksne i skolen ser med både øyne og hjerte, og ser bort og bagatelliserer uskyldig erting. For hvor går grensen mellom uskyldig erting og mobbing? Det er en hårfin overgang. Jeg skulle ønske at alle foreldre forstår at det er hjemme man skal lære oppførsel og omtanke for andre. Jeg håper av hele mitt hjerte at alle små som nå går til skolen kan få vokse, lære og leke i en trygg skolehverdag. Det er kanskje for mye å forvente, men det burde det ikke være!

Hva skjedde så med den lille redde jenta som begynte på skolen en høstdag i 1967?

Jo hun gikk mange år på skolen, og lærte både å lese og skrive, og mere til. Hun opplevde mangt og meget gjennom livet, men ble aldri hverken lærer eller en verdensberømt forfatter som drømmen var. MEN på et eller annet tidspunkt slutta hun å være sjenert og redd for det meste, ja jeg tror jammen hun ble nesten like tøff som den lille helten sin.

Og akkurat nå har hun skrevet dette blogginnlegget du nettop har lest :)