onsdag 7. august 2019

Rotfast kjærlighet

Jeg har de siste årene forundret meg litt over det faktum at det ser ut til at min kjærlighet til ei øy langt uti havgapet, lengst nord i Vesterålen ser ut til å bare tilta i takt med alderen min. Og da særlig til den bygda jeg engang for mange år siden reiv opp røttene og flytta fra, det ser nå for meg ut som jeg glemte igjen en større bit av hjertet mitt. De senere år har jeg derfor jevnt og trutt vendt tilbake og på mange måter føles tilhørigheten sterkere nå enn den gang da jeg var ung og hadde fremtiden foran meg.

Dette er ei bygd som så mange andre norske småsteder, med et par hundre innbyggere og et ukjent antall feriegjester. Mange av de sistnevnte, som f.eks. oss, kommer igjen og igjen, og når de fastboende lurer på hva det er med oss, som sommer etter sommer ferierer i nordavind, tåke og utenkelige badetemperaturer - ja da er svaret at det er ikke noe med oss, det er noe med bygda som henter oss tilbake på nytt og på nytt.
Mitt blikk blir aldri mett av å se på Andfjorden, Senjafjellan og myrene som for tiden er overstrødd med det reneste gull. Frisk luft så mye man bare orker og en stillhet som kun avbrytes av bølgesus - for selv dårlige sommere har dager og netter som dette



Vi har alle sett steder på den norske landsbygda som visner hen, men denne bygda mi, ja den ser ut til å nekte å dø. De siste årene har den jaggu vokst både i innbyggertall og ikke minst i aktivitet.
Riktignok har vi ikke butikk her lenger, den er et stort savn. Ja det er som et åpent sår for mange av oss som husker butikken som både stedet å kjøpte dagligvarer og en kjøpmann som alltid stillte opp, og ikke minst som møtested. Men vi klarer oss, 12 km til butikk er jo ikke langt, iallefall ikke i nord-norsk sammenheng.

Også har vi mye annet i bygda. Vi har f.eks. et særdeles driftig ungdomslag - og her må noen virkelig ha funnet ungdomskilden for denne gjengen har vært ungdom så lenge jeg kan huske! 
Iallefall, U/L Vårbud drifter fortsatt grendehuset, med basar, konserter og mange slags arrangementer. Ja det gamle skolehuset, som som har vokst seg både større og finere, har gjennom historien blitt benyttet til mangt og meget.
Her har gode dager blitt feiret, og tårer har vært delt i sorgens stunder. Her var det fest og moro på lørdagskvelden, og innimellom kom sognepresten å holdt andakt på søndag.
Det var her jeg fikk se min første film på stort lerret, en ubeskrivelige opplevelse. Her har det vært satt opp lokalrevyer, det var juletrefester med varm sjokolade og fine smørbrød - og julenissen kom alltid med nisseposer som inneholdt både appelsin og rosiner, også hadde vi en slags ungdomsklubb med cola på små glassflasker og vi spillte kurong. Hadde dette huset kunna snakka hadde vi nok fått hørt om både oppgjør mellom naboer, gode historier og romantikk bak nåvva.

På Skarstein har vi også ei lita havn, som benyttes til både fritidsbåter og de mer profesjonelle.
Da noen fikk ideen om å bygge et grillnaust. ja da bare gjorde man det, og nå jobbes det med å få opplyst veien ned til havna.
Det ene tar det andre, og et annet arbeidslag er i gang med å lage et observasjonstårn "nord i bergan". Der er meningen at man skal kunne sitte å kikke etter både ørn og hval, eller hva som nu måtte være verdt å se på.
Det er planer om å lage en ny turvei langs myra og igår hørte jeg rykter om et mulig uteklasserom.
Vi har forresten ingen unnskyldning for å ikke holde oss i form mens vi venter på turveien - grendehuset inneholder selvsagt et høyst moderne trimrom.

Det er ingen tvil om at bygda lever! Lever så til de grader at da noen nevnte å male et gammelt og grått busskur, ja da tok vår egen sommerhus-kunstmaler saken i egne hender og etter mange, tildels iskalde timer i nordavind var dette triste busskuret


blitt til dette kunstverket av et busskur i særklasse



Og har man først fått et så til de grader flott busskur, ja da kreves selvsagt en høytidelig åpning.
Kunstneren selv, Unni Kvisler, klippet snora og holdt en grundig innføring i alt busskuret kan brukes til, det ble lest et splitter nytt busskurdikt og selvsagt var det det var kaffe og hjemmelagde kaker. Lokalpressen var på plass og at vi ikke fikk tak i hornmusikk gikk bare godt, da noen klarte å trylle frem litt riverdance på mobiltelefonen. 



  
Busskurdikt I

Et gammelt busskur slitt og grå
har fått Unni's penselstrøk på
Her kan fotan hvile litt
mens drømmer og tanker leker fritt

wewa/2019
Busskurdikt II

Sett deg her, hvil trette bein
på en benk blant fjord og stein
I et maleri du synker ned
det gir velsignet sjelefred

wewa/2019


Det er liv og latter i bygda, og jeg må bare si at folk her har blitt mye galere enn jeg husker, på en usannsynlig god måte. Fantasien blomstrer, dyktig folk får holde på med det de kan og vil, samholdet styrkes og bygdedyret.... vel det er det eneste som synes å være dødt i denne bygda.

Jeg elsker den takhøyden som råder i bygda. Skarstein er ei bygd der det ser ut til å være en plass til alle, enten det er kunstnere, fiskere, snekkere, bakere, bønder og en hel haug spreke pensjonister.
Alle er på hver sin måte en av de mange og nødvendige brikkene som gjør Skarstein til ei levende bygd. Mi bygd som aldri forlot hjertet mitt, heimbygda med så mange minner, og gode folk å dele dem med, latter når gamle historier fortelles om igjen og om igjen.
Skarstein er min historie, nåtid og fremtid. Jeg kommer alltid tilbake, min kjærlighet til bygda er ekte og rotfast. Tilogmed min bedre halvdel har begynt å gro så fast at han lurer på om han kan bytte inn en halv søring og bli halvt Skarsteinskar.

PS. Det eneste denne bygda kanskje kunne trengt måtte være et par ungdommer i ungdomslaget - og det er for tiden et par hus til salgs her på Skarstein, jeg bare nevner det sånn i forbifarten......



4 kommentarer:

  1. Du skriver så jeg er tilbake på Skarstein. Bodde der ikke så lenge men det er blitt en del av mitt liv og hjerte 😊

    SvarSlett
  2. Du førrtell så levanes og godt om bygda di, det va en fryd å lese. Vi har jo en slags relasjon, du og æ... vi e av den sorten menneska som må skrive heile tia, vi e kanskje litt "underlig", men det e rom førr sånne, også... Æ beundre dæ, diktervenn, og e opprektig gla du e ett med bygda di, koselige, gamle Skarstein. Takk førr det vakre og koselige og artige du skreiv. Æ fikk fine bilda av alt, heile veien :)Fra else anthonia...

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for at du tok deg tid å leste og likte ordan mine ❤️

      Slett