Arvesynd og kråkesølv - skriverier på godt og ondt

I kveld fikk jeg lyst til å dele en historie med deg, kjære leser. Noen ord om hvordan skriverlivet til sånne som meg kan være. Alle som skriver vet at historiene, diktene, kronikkene, ja alt vi skriver, har forskjellig start og oftest krever forskjellig av oss underveis. For meg utløses skrivertrangen oftest av sterke følelser i alle dets varianter og det kan igjen resultere i at skriveriene kommer raskt ned på papiret eller at ord og setninger kan bli liggende og modnes i dager og uker før det blir til noe jeg finner verdt å dele. I lange perioder kan det virke som at jeg overflommes av ord, og i andre er skrivesperren massiv. Jeg har da hodet fullt av mangt og meget, og jeg prøver å få noe vettugt ut av det, men lykkes ikke og sitter bare igjen med en ubeskrivelig frustrasjon.

Men en sjelden gang skjer det noe merkelig, at en historie bare blir meg levert og bare MÅ skrives. Som den morgenen min bedre halvdel våkna av at jeg slo opp øynene, satte meg brått opp i senga og høyt og tydelig sa: "Arvesynd og kråkesølv"! 

God morgen til deg også, og ellers har du det bra - sa han vantro, mens jeg forta meg opp for å skrive ned ordene og lurte på hvor i all verden de kom fra. I løpet av de nærmeste timene ble historien under skrevet, bikkja ble lufta og korrektur ble lest - og akkurat da jeg var ferdig oppdaga jeg invitasjonen fra Alea forlag om å delta i en ny antologi. Og sånn skjedde det at denne litt merkelige, lille historien ble en del av "Vilje" i 2017. Kanskje var det noen som valgte akkurat meg til å få sin historie fortalt, ikke vet jeg - men her er den iallefall 💕

Arvesynd og kråkesølv

Hun bar på en lengsel, en hun hadde hatt lenge. Helt siden tidenes morgen.

Lengselen etter det gode liv, mann og barn, den store kjærligheten.

Men hun hadde alltid fått høre at det lå ikke for henne, hun ville aldri være blant de utvalgte i livets lotteri, det lå i kortene helt fra fødselen. Kvinnene i hennes slekt var forbannet på det viset. Visst var de vakre som huldre, visst hadde de samme evnen til å fange en mann. Men når det kom til å holde på han sviktet det, den gåten hadde man ikke løst i hennes kvinneslekt. For som henne var også hennes mor ugift, som hennes mor før det.

Kunne det virkelig være en arvesynd og hvor mange generasjoner skulle måtte betale prisen for henne som ble brent på bålet. Stammoderen som det ble visket om var heks, fortryllende vakker lokket hun menn i sitt spindelnett og som en sort enke fortærte hun dem i morgengryet, etter en elskovsnatt. Det var iallfall dette sagnet fortalte, denne historien som gikk fra mor til datter, fra generasjon til generasjon. Og sånn ble arvesynden også hennes virkelighet, selv om hun betvilte historiene. Sånn hadde hun mistet sin vilje og evne til å elske og bli elsket.

Kjærligheten finnes der ute, sa hennes mor alltid, men skal du klare å finne den virkelig store, den som tåler alt må du lete langt og lenge. Se på meg, sa hun, jeg trodde jeg hadde funnet den, men da du varslet din ankomst skjønte jeg at du ville bli mitt kråkesølv – som jeg var min mors. Du må forkle din skjønnhet, du må finne han som er blind for den. Han som ser forbi ditt ytre, da kanskje. Vår arv er vår skjønnhet, og vår skjønnhet er vår forbannelse.

Hun hadde vanskelig for å akseptere arvesynden, hun var da et moderne menneske født med en fri vilje. Hun var godt utdannet og stod da for sine valg. Nei hun nektet å la gamle sagn om arvesynd være hennes skjebne. Hun var ettertraktet som få, mange var de som ville la seg fange i hennes armer og hvile på hennes bankende bryst, men hun hadde bare ikke møtt han som var den helt rette ennå.

Ikke før nå, hun levde for tiden med et håp, et håp som speilet seg i forelskelsens rus. Hun følte seg så overbevist om at det skulle bli de to som skulle dele resten av livet – bli gamle sammen. De hadde det jo så fint og hun elsket han så høyt. Hun skulle vise dem, hun skulle bryte forbannelsen i hennes kvinneslekt. Hun måtte være tålmodig, for når bare han fikk ordna opp i livet sitt, skulle det være de to for alltid. Når bare......

Men da han endelig fikk orden på sitt liv, tok sitt valg - og valgte bort henne, da bar hun fortsatt på en lengsel i sjela og kråkesølv i magen......

Photo by Aaron Burden on Unsplash

Advent

Nå tennes tusen julelys

rundt om i bygd og by

og julegleden siger frem

i gater og i hjem

Se folket sloss på mammons torg

med iver og med sorg

kjøpe, kjøpe, kjøpe mer

handle der det skjer

Det beste kjøp, det beste salg

de mange, store valg

kredittkort tømmes, start på ny

gjeld og skuldre høyt i sky

Jeg fant, jeg vant - i barnlig iver

en mandel på en plastskje sviver

hva vant du, hvordan, hvorfor det?

i glemselen mandel'n synker ned

Glemt er verdens gru og nød

blind for fattigdom og død

stumme skrik fra de som lider

i disse travle adventstider

           ****

O salighet og julefred

Snart daler hundre engler ned

de synger stillt om fred på jord

der menneskene bor......

Photo by Filip Bunkens on Unsplash

Snørydding med livet som innsats...

En selvopplevd, humoristisk og sterkt sensurert beskrivelse av en vinterdag på Hedmarken:

Avogtil skulle man ønske at man ikke hadde trukket fra gardinene når man våkna, for denne dagens første syn var ikke til å juble over. Utsikten visste at natta hadde brakt oss nye, større mengder av frosset regn. Etter å ha mannet oss opp med frokost og en kaffekopp eller ti, er vi enige om at det er bare en ting å gjøre – kle oss som for å leke i snø og gå igang med så godt humør som det er mulig å oppdrive. Redninga er å bli som barn igjen og ta dette med godt humør – tror vi......

Første erfaring er at det som ser ut som lett nysnø, har forandra konsistens i 0 grader og har blitt til tung kramsnø. Etter de første spadetakene er vi enige om at det hadde vært mye mer gøy å lage en snømann, ja undertegnede er faktisk så optimistisk at jeg helt seriøst tenker at dagen skal avsluttes med å dekorere gårdsplassen med en god gammeldags snømann med gulrotnese og hatt.

En halvtime senere, og med dalende pågangsmot konstaterer jeg at det eneste med oss to som minner om glade barnehagebarn, er våte sko og votter, samt knallrøde ansikt – uvitende om de sistnevnte skyldes frisk luft eller økt blodtrykk. Vi er slitne, kroppen verker og vi er bare halvveis i mål - vi må jo også prøve å øke fremkommeligheten på verandaen, dvs til inngangsdøra.

Vi tar en pust i bakken, gjenoppretter veskebalansen i kroppen og tenner den røyken lungene absolutt ikke hadde trengt, mens vi ser oss mistrøstig rundt. Vi er skjønt enige om at snø er vakkert, men ellers for spesielt interesserte og at dette livet, dvs norsk vinter, har vi ikke kropp og helse til lengre! Jeg, som alltid har vært noe overbærende til Granca-pensjonister synes plutselig at dette er verdens beste ide og bestemmer oss raskt for at neste år, ja da flykter vi og blir borte iallefall hele januar og februar, og gjerne mars med. At vi aldri har tenkt på det før – OMG.

Pausen er over, vi sleper en ny sekk ved til døra og min bedre halvdel fortsetter på gårdsplassen mens jeg går igang med verandaen – må også prøve å komme frem til varmepumpa før den drukner i snø og is. Vi ser begge langt etter traktorer som passerer oss oppe på veien. En etter en synes bøndene å være ute å lufte doningene sine, men ingen svinger ned til oss. Jeg tenker bittert på han som har brøyta for oss de siste årene, men som jeg akkurat fant ut har slutta og flytta – han hadde bare glemt å si det til oss. Tankene mine går til vår leting etter en ny, ei leting som starta den dagen årets værste snøfall kom på Hedmarken. Alle traktoreiere som har avvist min forespørsel om hjelp, måtte det komme en dag dere trenger min hjelp....... vel vitende om at jeg har ingenting å tilby disse som vil være en bittersøt hevn. Sinnet hjelper på adrenalinet og jeg skuffer snø i vilden sky – bokstavelig talt. Det ser nærmest ut som en snøfreser er igang på verandaen, og jeg er nesten fremme ved varmepumpa da noe får meg til å løfte blikket. Jeg ser opp på taket og hjernen min prøver å ta inn det som er i ferd med å skje akkurat da det løsner der oppe og det ser ut som hele taket er i bevegelse. Jeg rekker akkurat å kaste meg unna, flyr gjennom lufta som den reneste fotballkeeper da ubeskrivelige mengder av is og snø fra taket lander akkurat der jeg nettopp stod og måket og jeg kan konstantere at et lite isfjell har landa et par centimeter fra hodet mitt. Jeg ligger der i snøhaugen og prøver å kvele min fantasi som jobber i høygir med tanken på hvor ille dette kunne gått dersom jeg ikke løfta blikket akkurat da, dersom jeg hadde blitt truffet av det takraset. Etter noen runder i den nye snøskavlen kommer jeg meg på bena bare for å innse at den er større enn da jeg starta prosjektet for mange forbannelser siden og oppgitt synker jeg ned på kne mens jeg løfter blikket, strekker hendene mot himmelen og roper om hjelp; Kjære gud eller kim du no e – det er nok nå, vis barmhjertighet og stopp disse mengdene av hvit faenskap du sender ned fra oven! Det er en grunn til at jeg har forlatt arbeidslivet, men jeg hadde tenkt å være i LIVET ei stund til. Da ser jeg det, neste runde på taket er i ferd med å slippe og jeg kryper for livet, for å komme meg under tak før neste takras kommer – og lykkes akkurat før skredet dundrer ned på verandaen, mens jeg forbanner hele prosjekt vinter.

Det hagler gloser som jeg tviler på har vært uttalt på flatbygdene før, og tilogmed søringen som er vant til det meste blir stum helt til han drister seg frempå med et spørsmål: «Hva betydde det der siste, det var et nytt uttrykk fra deg, kjære» Men han får ingen svar mens jeg kryper videre opp trappa, søkkvåt fra topp til tå, og med en kropp som jeg vet kommer til å straffe meg i dagesvis for denne moroa. Den eneste som nyter godt av dette livet er kiropraktoren min og en fysioteraperut i Nord-Odalen.

Etter å ha fått vaska bort snørr og tårer, og vi begge har fått på tørre klær og landa i godstolen med hver sitt kaffekrus og askebegeret på bordet – til h... med uterøyking idag – ringer telefonen min. Jeg ser på det ukjente nummeret og vurderer et sekund på om jeg skal gidde å svare, men gjør det akkurat tidsnok til å høre på sindig Odølsk: «Hei det er ....... er det du som trenger hjelp med snørydding?»

Velsignet være du traktormann som tilbyr hjelp til gammelt folk, men du kunne ikke ringt for 3 timer siden?

Takk skal du fan meg ha..........

PS:

Til de av dere søringer som nå skal kommentere med at jeg, som er nordfra, burde være vant til vinter, skal jeg bare si en ting; Der jeg kommer fra fungerer naturen så praktisk at det meste av snøhelvetet blir blåst til havs i løpet av en dag eller to, og disse mengdene snø østlandet har blitt tilgodesett med i år er ukjent for en stakkar Vesteråling så spar meg for den.

Til de av dere nordlendinger som nå skal si kom heim: Det e farsken ikkje nært unna!

Sagaen om en gammel torvesjå - og ei myr

 Foto: Kitt Iversen

Langt oppå myra, øde og forlatt, står dette byggverket som et monument over fordums dager. Dager med arbeid og slit i all slags vær, men også dager med solskinn og barnelatter og lek. Det er en av svært få torvesjåer på Andøya som fortsatt står oppreist, som har trossa vær og vind. Det er akkurat som at den nekte å gi seg over, nekte å bli glemt. Torvesjåen inneholder ennå et lite lager av redskaper, ting og tang til nytte når hele familier, ja hele bygda tilbrakte lange tunge arbeidsdager på myran.

Engang var det mange slike torvesjåer å se hvis man gikk en tur oppetter myra, de stod der ranke og stolte den gangen, og ved siden av stod torvestakkene som noen møyesommelig hadde bygd opp med torvelumper skjært ut av myra og oppstilt til tørk for å senere skulle varme heimene på kalde vinterdager. Det va et tungt arbeid, og kunne være farlig, særlig for oss ungene som fikk en helt ny og uendelig stor lekeplass. Mange myrhull var nemlig bunnløse, datt man nedi et sånt ble man sakte men sikkert slukt opp av myra og ingen kunne redde deg. Det var nu iallefall det vi ble fortalt.

Foto: Jan Wangsmo

Jeg husker så godt disse eventyrlige dagene, men min husk er fra et barneperspektiv. Vi unger elsket som sagt disse annerledes-dagene på torvemyran, helt uten tanke på det harde arbeidet. For vi så aldri slitet rundt oss i barndommen. Folk var nok slitne, men jeg hadde aldri hørt ordet stress.... Jeg har et bilde i hodet fra en gang jeg var syk og ikke kunne være med, men stod i vinduet og så folka på vei til torvedammene. Karene med trillebårer som skulle frakte hjem ferdigtørka torv, andre med lompespader og annet utstyr til å skjære løs det verdifulle brenselet. Kjerringene med garnnøste i forklelomma som gikk langs veien mens de strikka for å ikke kaste bort verdifull tid. Jeg kan ikke huske at de klaget, men jeg kan huske lukta av myrene, og av tørr torv. Jeg kan også huske at min mor tok meg med til doktoren fordi hun ble bekymra for at jeg hadde en mangelsykdom da hun fant meg i torvekjelleren, der jeg satt og spiste av lageret. Jeg elsket lukta av torv.

Da jeg ble voksen var man slutta å hente brensel på myrene, oljefyring hadde gjort sitt inntog på ei forblåst øy ut i havet, som langt fra var selvforsynt med ved. Tanken på at det ene gale avløste det andre var vi lykkelig uvitende om, og myrene gikk i gang med å lege sine sår, og gjorde det godt sånn som naturen gjør når den får ro til å hele seg selv.

I senere tider når det ferdes folk på myrene, ja da er det for å plukke multer og annen bær, eller for å bare gå en tur på mykt og godt underlag i den mest vidunderlige luft og med et dyre- og fugleliv uten sidestykke. Og i den uendelige utsikten føler man seg liten og ydmyk, samtidig som man kjenner at man er endel av den store helheten. Det er nærmest religiøst å gå på myrene.

Foto: Jan Wangsmo

Nå hviler det igjen mørke skyer over myrene på min barndoms øy.

Idag vet vi at det ikke var spesielt lurt å hente brensel fra myrene, men det er lett å tilgi de som jobba seg ihjel på torvemyrene for å få varme i kjøkkenovnen til vinters, for de visste ikke bedre.

Men at man i dag skal grave opp myrene for å plassere flere titalls monstermaster for å produsere strøm vi ikke trenger er meg ubegripelig. Vi vet hva dette medfører for dyr og fugl, f.eks. her er et av få steder hvor havørnbestanden er økende - og hva det medfører for folk som får elendigheta nesten pressa inn i hagen sin er en tragedie for seg selv.

Og verst av alt, vi åpner et av de beste karbonlagrene vi har. Ved å rasere de norske myrområdene vil vi altså slippe ut mer Co2 enn dagens totale utslipp i Norge. Jeg trodde vi hadde forplikta oss i et internasjonalt mål om å få disse utslippene ned? Det er ikke uten grunn at de sammenhengende myrområdene ofte omtales som Norges Amazonas. Vindkraft kan være lurt - og det kan være katastrofalt. Det er lov å tenke seg om hvor man plasserer vindmøllene!

Jeg skjønner heller ikke når miljøvern og naturvern skilte lag, for dette er ekstremt dårlig naturvern!

Jeg sitter å ser på et gammelt bilde av en fordums tovesjå og tenker igjen at det er lett å tilgi de som ikke visste bedre enn at de henta brensel i den uendelige myra, den gang da - lenge før vi hadde hørt om miljøkrisa.

Men til dere som idag er ansvarlig for at tysk storkapital skal få tjene penger på å plante 200 meter høye vindmøller - vindmøller man forøvrig ikke lenger vil ha i Tyskland - i den samme myra som burde vært verna: 

Historien vil ikke tilgi dere, for dere vet hva dere gjør!

Vil du lese mer om vindkraftutbygging, ligger det masse info på disse to FB-gruppene:

Motvind Andøya:

https://www.facebook.com/groups/1536918113109826/

Motvind Norge:

https://www.facebook.com/groups/motvind/

Noen må gå!

Nav-skandalen og den dagen rettstaten kolapsa er overskrifter som har lyst mot oss daglig den siste uka. De fleste av oss følger nyhetene med et vantro blikk mens vi ikke helt klarer å ta innover oss hvor katastrofalt dette er for de stakkars menneskene som ble så til de grader svikta av alle instanser. Nav's feiltolkning av regelverket er jo en katastrofe i seg selv, og det er meg totalt ubegripelig at en etat som har som hovedoppgave å hjelpe folk, kan ha så mange saksbehandlere, jurister og ledere, uten at en eneste en av dem stusser over hverken regelverket eller det økende antall trygdemisbrukere!

Derfra og videre til neste svik som er advokater og dommere. Hele rettsvesenet som dømmer folk til bøter og fengselsstraff i hht en lov vi alle nå vet at de burde ha kikket nærmere på. Fan også - er det ikke jobben deres å sørge for at loven blir tolket og brukt riktig? Tilogmed når noen av deres egne prøver å rope ut at her er det feil et sted er det ingen på øverste hold i rettssystemet som reagerer.

Dette er så galt at jeg nesten ikke klarer å tro det, men aller verst er dog tiden som har gått siden tabben ble oppdaga. Nav har altså visst dette i over 2 år. To år der de fortsatt ikke tar tak i egen tabbe, men tvertimot fortsetter heksejakten på NAV-brukere og sitter med åpne øyne og ser på at folk idømmes både store tilbakebetalinger, bøter og fengselstraff. De fortsetter altså å kriminalisere folk og ødelegge liv, samtidig som de visste at feilen var deres egen. Utilgivelig!

Og når endelig den øverste overordnede informeres, ja da sitter ansvarlig minister og tenker på dette i nesten et år til før saken blir offentliggjort og forfølgelsen av folk stoppes. Utilgivelig og helt ubegripelig!

Denne saken synes å bestå av ikke bare manglende kompetanse, men også av en arroganse og et maktmisbruk som mangler sidestykke i moderne tid.

Beklagelser fra NAV-direktør Vågeng og Arbeids- og sosialminister Hauglie holder ikke, ingen av dem har troverdighet nok til at beklagelsene deres gjør inntrykk. Begge bedyrer at saken skal gjennomgås og granskes for å finne ut hvordan dette kunne skje - det er meg nesten revnende likegyldig. Faktum er at det har skjedd og noen må ta ansvar for å rydde opp og dele ut erstatning og oppreisning til de skadelidne fortere enn svint. De fleste av oss hadde fått sparken for adskillig mindre feilsteg i arbeidslivet. Men ikke NAV-direktøren, neida hun har nemlig planlagt å sitte et år til før hun tar ut sin pensjon ved fylte 70, så det passer henne dårlig å gå av akkurat nå. Er det mulig å være så arrogant? Valget er ikke ditt Vågeng! Jeg tror ikke jeg er alene når jeg sier at jeg stoler ikke på deg og tror ikke på at du er den rette til å rydde opp i kaoset i eget hus!

"Den dagen rettstaten kolapset".... Jeg velger å dra den enda lenger, jeg sier "Den dagen demokratiet kolapset!

I velferdsstaten Norge skal ikke folk måtte stå med med lua i handa fordi de har NAV-angst. Det har vært for mange skandaler, og demokratiet er en skygge av seg selv så lenge folket ikke blir hørt. NAV-skandalen er den store dråpen som fikk begeret til å fosse over. Hvis ingen forlater sin post etter dette, sitter fortsatt de uskyldig straffedømte igjen som svartepetter, derfor må dette få konsekvenser - noen må gå!

Min oppfordring til Statsministeren blir derfor; Vi - folket som du som oftest ikke hører på - forlanger nå å bli hørt. Beklagelsene er oppbrukt, vi tror ikke på de fine ordene, vi stoler ikke på at du og din regjering vil vårt beste. Jeg krever ikke Arbeidsministerens avgang, jeg krever at du, som har det øverste ansvar, pakker sammen og tar med deg hele skandalregjeringen din og går av. Og ta nå endelig med deg NAV-direktøren på vei ut!

Nye koster feier som kjent best - særlig i mørke kroker.....

PS. Språket mitt er sterkt moderert siden jeg startet å skrive dette innlegget. Nordlendinger og andre med fargerikt språk bes om å bruke fantasien.

Høst

Høsten har gjort sin entré

bladene som ennå klorer seg fast etter nattas stormkast

er gule, grå og få

mange falt da vinden feiet over jordene på flatbygda

Nakne står trestammer igjen, uten krone

greiner strekker seg, desperat og uten mål

Aspeløvet skjelver ikke mer

Kanskje minnes trærne vårens spirende start

Sommerens sødme, med greiner full av blader og bær

fuglene som hvilte og søkte ly mot vær og vind,

Stolt vaiet greinene med travelhet og liv 

som om sommerdagen skulle vare evig

nå er det stille

er alt over - allerede nå?

Det høstes for oss alle

Jeg tenker på våren, med lek, håp og veivalg

Jeg tenker på sommeren med kjærleik, barn og karriere

Disse evigvarende dagene med drømmer

for et uendelig liv

før høsten plutselig var der

- og snart er det vinter......

Et liv på akkorder...

Et ofte stilt spørsmål til meg er hvordan jeg klarer å leve med og akseptere prioriteringene til en lidenskapelig gitarist....... Egentlig et godt spørsmål som jeg tok meg tid til å grunne litt på.

For andre som har prøvd det vet jo at det kan være en prøvelse på så mange måter, og de av dere som ikke kjenner til arten musikanter – her kommer en aldri så liten oppskrift på hvordan overleve:

Første bud er at du bør like musikk, hvis ikke har du nok tapt allerede i utgangspunktet. Hvis du i tillegg nærmest elsker musikk er du godt på vei. For musikk i alle sjangre vil bli en del av hverdagen! Hvis du i tillegg har evnen til å lukke ørene når nok er nok, f.eks. i mitt tilfelle, ekstreme gitarsoloer beregnet for spesielt interesserte, er du særdeles heldig. Det er også et bra alternativ å kjøpe øretelefoner til musikanten, men de bør være godt over gjennomsnittet hvis de skal bli brukt – er nå min erfaring.

Neste utfordring er når det musiseres på eget instrument(er). Du bør absolutt bli vant til at minst en utgave av instrumentet alltid finnes i umiddelbar nærhet, og ikke la deg forstyrre av en skrikende gitarsolo midt i ditt yndlings TV-program . Det er nemlig helt normalt for musikanten å la seg inspirere av hva som helst og gjerne når omverdenen minst forventer det. Jeg f.eks. synes nå det er helt normalt at alt fra Dagsrevy-vignetten til div reklamesnutter akkopangeres på el-gitar ved min side. Lykken er når man har funnet en serie på Netflix med tilhørende god musikk, for du kommer til å få privat tilleggsakkopangement uansett.

Det hjelper noe å ha et musikkrom, men ikke la deg et øyeblikk lure til å tro at alt kommer til å foregå der! Men er du heldig har du en «stille-kveld» i uka – øvingsdagen.

En annen ting er at du først som sist kan slutte å tro at du disponerer helger og annen fritid, nei da er det spillejobber som kommer i første rekke og andre ting du måtte ha lyst til som reiser, utstillinger, teater o.l. blir iallfall min musikant gjerne med på så lenge det ikke kolliderer med nr.1-aktiviteten altså. Her bør du gjerne være litt proaktiv sånn at du har en konsert-oversikt for det er ingen selvfølge at du blir oppdatert på fremtidige jobber. Man kan jo ikke gå rundt å huske på sånt.

I gamle dager ville gjerne gutta dra på spillejobber uten kjerringer, idag har mange av arten blitt så moderne at det er motsatt. Min gitar-helt f.eks. blir faktisk helt satt ut hvis jeg nevner at jeg kunne tenkt meg å vært på noe annet, et helt annet sted. Jeg må da forstå at han påvirkes positivt av bare det simple faktum at han vet at jeg er i salen som moralsk støtte.Eller som en annen jeg kjenner sa det: «Det er så godt når du er tilstede Wenche, for da vet jeg at der iallfall er EN blant publikum som vil meg vel»

Så da kan du jo velge, enten å være den uinteresserte kjerringa som aldri er med, den som ofte stiller og backer opp gutta, eller ta den helt ut som i midt tilfelle: «If you can't beat them, join them»

Til tross for at jeg har kommet på at det var en grunn til at jeg sist jeg jobbet med musikk, for en mannsalder siden, konkluderte med «at jeg aldri mer skulle ha noe å gjøre med musikkbransjen, musikere eller arrangører igjen – ever» må jeg jo bare innrømme at det også gir mye. Ikke av gods eller gull, men moro i bøtter og spann. Problemet med å aktivt involvere seg i bandet til din bedre halvdel er at plutselig har du ikke bare en musikant i livet, men i mitt tilfelle 6 – på godt og vondt. Det er også utrolig vanskelig å få sagt opp en sånn jobb, nærmest umulig, så tenk deg godt om før du følger i mine fotspor her.

Tilslutt noen ord om innkjøp eller investeringer som det kalles når det forklares hvorfor akkurat DET instrumentet er livsnødvendig å ha i samlingen (som egentlig er stor nok fra før). Dette er kilden til stadige diskusjoner og du vil neppe oppleve en musikant så god til å argumentere for noe som helst i nærhet av hva han klarer når det argumenteres for disse investeringene. Det er rett og slett såpass at jeg har vært mektig imponert ved flere anledninger, og etter at instrumentet har ankommet heimen har jeg mer enn en gang lurt på hvordan dette kunne skje......

I så måte er jo selvsagt enkelte instrumenter klart å foretrekke, det gjelder ikke gitarer! Nå f.eks. Sitter min bedre halvdel å leker med sin nyanskaffelse uten tanke for at vi kunne reist på en god og varm ferie, laga vei på hytta, kjøpt ny salong eller gud hjelpe meg kjøpt en snøfreser! Men det er mine tanker og veldig fjernt fra hans hode. Gitaristsjela er i himmelen og da har livet lært meg at man skal være glad man har mat på bordet og klær på kroppen. Musikanten har nemlig noe annet også å tilby, en barnlig glede og lekenhet du skal lete lenge etter, ofte er de både følsomme, livsglade og lett å holde ren (hjelper at mange av arten er litt forfengelige) og hvis du lærer deg å trykke på rette knappene, på det helt riktige tidspunkt – f.eks. når nyinvesteringa nettopp har ankommet – kan du faktisk få viljen igjennom på mye rart ;)

Seriøst, å overleve med en musikant handler om frustrasjoner, offer, glede, respekt og kjærleik – og en stor porsjon tålmodighet! Så det siste rådet mitt er å gjøre som med unger; gi etter av og til for at det skal bli stille – skjønt stille og stille..........

Til alle som sliter

 

Jeg tenker på alle som sliter

med sult og nød

med sykdom og død

Jeg tenker på alle som sliter

med sorg og savn

alene i de ensommes havn

Jeg tenker på alle som sliter

som drukner med sitt anker

i glemte svarte tanker

Jeg tenker jeg vil hjelpe og være tilstede

sjenke fra mitt hjerte både trøst og glede

da får jeg i et øyeblikks klarsyn plutselig se

at jeg i den synkende flokken allerede er med....

Photo by Ian Espinosa on Unsplash

Verden bakom fjellan

Jeg vokste opp med noe så selvfølgelig, som panoramautsikt over Andfjorden. Lengst borte, på andre sia, stoppa fjorden i Senjafjellan. Vakkerheten i denne utsikten forstod jeg ikke den gangen, det skulle vel gå bortimot et helt liv før jeg klarte å ta inn over meg at barndommens selvfølgelighet er ufattelig vakker – i solskinn når havet glitre over fjorden, når skodda ligg som et mystisk teppe over havet eller når regnet plaske rundt oss og man kun ser ei stripe med sol som lager ei revne tvers igjennom både skodde og hav.

Men uansett, jeg så på dem – Senjafjellan - og i mitt hode var hele verden bakom der. Som jeg kunne sitte å se på disse fjellan og fantasere om alt man kunne oppleve i verden. Der var byer med trikker og tog, der var sirkus og tivoli nesten hver eneste dag, og uendelig mengder med is og brus! Der var masse folk i verden – kanskje tilogmed enda flere folk enn på Andenes på selveste 17.mai! Folk i alle størrelser og alle farger – for på søndagsskolen hadde vi lært om brune folk som ikke hadde lært om Jesus engang, men søndagsskolelærerinnen vår kjente noen som hadde reist ut i verden for å lære dem om Jesus og Gud og sånt, så jeg hadde god tro på at det skulle ordne seg for dem tilslutt. De fleste fattige bodde forresten i Afrika og noen bodde i Guatemala - rett på baksia av Senjafjellan.

En gang, når jeg ble veldig stor, så stor at jeg hadde masse penger og klarte å passe på meg selv – helt alene, da skulle jeg reise ut i verden! Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg over fjorden, men jeg tenkte at kanskje kunne jeg høre med onkel Sigmund om han kunne ro meg over en gang han var ut med båten sin. Jeg skjønte jo at det ville bli en lang tur, men kanskje en dag hvis det ble veldig fint vær, kunne han orke å gjøre det for han var veldig snill, onkelen min.

Jeg skjønte også at det ville bli langt å gå på andre siden, for når jeg var kommet over fjorden måtte jeg klatre over de høyeste fjell jeg noen gang hadde sett. Så jeg forstod godt at jeg måtte vente til jeg ble stor, og at det måtte være sommer for det tok nok mange dager å gå over fjellet.

Jeg kan godt huske at jeg fortalte pappan min om tankene jeg hadde om verdenen bak Senjafjellan. Han lyttet tålmodig på meg og sa at jeg hadde en god plan. Når du blir skikkelig stor er det lurt å reise ut i verden, for da først kan du lengte hjem – sa pappa. Og jeg tenkte at han visste hva han snakket om for han hadde vært på en diger båt langt langt borte, lenger ut i fjorden enn jeg kunne se. Men jeg skjønte ikke hva han mente med at det var lurt å lengte hjem. Det var vel ikke lurt, det er da vel ingen som lengter hjem når man har funnet hele den store verdenen........

Jeg dro ut i verden, tilogmed til Sør-Amerika og Afrika kom jeg – uten at det ble noe særlig misjonering der av den grunn - og når jeg en sjelden gang fikk hjemlengsel, tok jeg bare et fly hjem til barndomsøya. Men jeg ser nå at jeg gjennom livet har brukt for mye tid på å lete etter verden, jeg var nok ikke forberedt på at den skulle være så stor. Så når jeg nå sitter i mitt livs høst og ser på de samme fjellan så slår det meg at jeg skulle ønske at jeg hadde forstått det tidligere, at selv om hele verden var bak Senjafjellan så var selve livet her på øya i fjorden.

Vi gjør oss klar for å dra herfra snart, jeg skal igjen forlate min sjels røtter, men dog i visshet om at jeg kommer igjen, jeg trekkes alltid tilbake til havet og fjellan. Jeg måtte ut for å lengte hjem.

Ringen er ikke sluttet enda – og jeg har faktisk fortsatt ikke vært bak fjellan på Senja......

Skrivesperre

En skriver uten ord 

er som en bonde uten jord

som en fisker uten båt

som en musikant uten låt

Alle tankene i hodet der inne

klarer ikke veien til arket å finne

hodet koker over av setninger og ord

men arket er blankt, hender henger mot jord

Så hva skal en stakkars skriver da gjøre

når ingen prosjekter lar seg sluttføre

kikke på fullmånen og be om inspirajson

det ble helgas desperate konklusjon

Kjære du mann som i månen bor

send meg tilbake mine elskede ord

la meg få leke med penn og papir

til månelyset i øynene svir.......

Idly´s valgsynsing, del II - Valgets kvaler

En kjapp inføring i hvordan finne ditt parti på mandag.

Så er det bare et par dager til årets valg. En lang valgkamp er over, og nå sitter folket over det ganske land igjen med spørsmålet: Hvem har fortjent min stemme! Noen visste hvem de skulle stemme allerede før valgkampen starta, noen har sett lyset underveis og andre sitter igjen som noen spørsmålstegn og lurer på hvilket parti de skal velge. Det aller viktigste for sistnevnte gruppe er å gå til valglokalet å stemme!! Aldri la tvilen bli så stor at du heller lar være. Det blir som at hvis du ikke klarer å velge mellom sjokolade- og vaniljeis, så kaster du begge og får ingenting!

Jeg oppholder meg for tiden i en kommune jeg ikke har stemmerett i, men har selvsagt forhåndsstemt i min bokommune. Jeg har ikke hatt et vanskelig valg, siden det er lenge siden jeg gikk gjennom mine verdier og fant det partiet som passa meg best i forhold til verdisyn.

Er du i tvil skal du her få noen råd hos meg, helt gratis

Ta en samtale med deg selv og/eller noen som står deg nær og finn ut hva som er aller viktigst for deg når det kommer til styre og stell, både nasjonalt og kommunalt. Velg deg 2,3 saker som du setter først og les deg deretter opp på de forskjellige partiene for å på den måten finne ut hvilket parti som prioriterer de samme sakene. En samtale med lokalpolitikere, enten ansikt til ansikt eller f.eks. på FB kan også være til svært god hjelp. Da må du bare også huske på at alle som står på ei liste ofte vil prøve alt de kan for å få deg til å stemme på sin liste. Vi er noen sleipe jævler, men de færreste av oss som er engasjert i lokalpolitik lyver - tro det eller ei.

Hvis du tar deg det lille brydderiet og bruker et par timer på å tenke, lese og snakke politikk vil du fort finne ut at det ikke er så vanskelig å finne hvilket parti du mest enig med. Og husk nå på at INGEN er enige med partiet sitt i ett og alt - derfor må du vite hva du setter øverst på lista di.

Et veldig konkret eksempel fra her jeg er nå:

 Jeg kan ikke tro mine egne ører når folk på Andøya noen få dager før valget sier at de ikke aner hva de skal stemme. Her er det veldig enkelt for meg å assistere deg ved hjelp av et par spørsmål:

1) Er du uenig i avgjørelsen om nedleggelse av Andøya Flystasjon, ja da eliminerer du enkelt og greit alle partiene som stod og står bak den avgjørelsen.

2) Er du uenig i den katastrofale avgjørelsen om vindmøller på Andmyran, ja da fjerner du de partiene som fortsatt stemmer for at et tysk selskap skal gjøre oss til miljøværstinger mens de dreper vernede fugler på et vernet myrområde og samtidig tillater gigantiske klimautslipp.

Ergo, hvis du er mot de to sakene har du faktisk ganske få partier igjen å velge i og vipps valget ditt har blitt mye enklere. Dog må det advares mot at noen partier ser ut til å hoppe over til motsatt side sånn i innspurten, da må du tenke over om du virkelig tror på den plutselige endringen i standpunkt eller om det er såkalt valgflesk - som i motsetning til stekt flesk ikke lukter.....

Jeg er sikker på at de aller fleste klarer å gjøre denne øvelsen, se på valgene du har enten når det gjelder lokale forhold eller i en større nasjonal og internasjonal sammenheng, og let etter hvilket parti du er MEST enig i.

Og husk nå på at verden forandrer seg, folk forandrer seg og politiske partier likeså. Derfor er det ikke alltid så lurt å bare velge det partiet som far din og bestefar din og oldemora di stemte - fordi du ikke gidder å tenke selv.

Og nå lurer du på hva jeg stemmer? Dette innlegget var ikke ment som stemmefiske for mitt parti, men å få deg til å stemme etter din overbevisning, derfor har jeg ikke tenkt å fortelle deg det.

Skjønt jeg kan fortelle deg at jeg mener at klimakrisa er viktigst, men at vi ikke kan tillate at barn vokser opp i fattigdom mens vi løser den! Jeg er mot den økende forskjellen på folk i Norge, og jeg er mot begge de to ovennevnte store, alvorlige sakene i Andøy kommune. Hvis du har lært noe av min innføring ovenfor og er veldig interessert så finner du nok ut hva som er partiet mitt.....

Demokratiet er avhengig av DIN stemme - God valg!

Formiddagsruset på musikk

Her om dagen ville livet det sånn at vi begynte å snakke om en spesiell låt, noe som endte opp med 3 formiddagstimer på Youtube. 3 timer som var tenkt brukt til noe helt annet og mer fornuftige ting vil kanskje mange si. F.eks. kunne helgevasken vært unnagjort og tøyet i vaskemaskinen kunne allerede hengt til tørk, men...... det ble ikke sånn denne dagen, for vi ble fanget av kvalitetstid disse formiddagstimene, med nytt og gammelt vi fant på nett.

Iallefall, det jeg har tenkt mye på i etterkant av denne dagen er hvordan gamle låter bringer med seg minner, gode minner og andre ikke fullt så gode. Musikk kan utløse både latter og tårer, med et utrolig raskt sceneskifte. Noen få toner av en låt kan endre den indre stemningen totalt og ikke minst kan en tekst engasjere, og som i mitt tilfelle inspirere. Musikk har en kraft vi ikke alltid tenker over, enten vi opplever den i konsertsammenheng sammen med mange andre, eller alene i vår egen stue. 

Og hvis man er som meg og lytter på tekster, ja da får man en slags todimmensjonell opplevelse. Jeg føler ofte at mens musikken bærer meg avsted på usynlige vinger, får jeg samtidig endel sannheter trykket inn i sjela. For meg blir en god tekst de beste ord jeg har hørt - iallefall siden sist jeg hørte dens like. 

Men tilbake til disse formiddagstimene, hvor jeg både smilte og gråt over såvel tapt kjærlighet som livets urettferdigheter, kom jeg også til å tenke på alle disse artistene jeg engang pleide å lytte mye til og som ikke lenger er blant oss. 

F.eks. angrer jeg dypt og inderlig på at Bjørn Afzelius forlot oss så altfor tidlig. For å ikke snakke om Cornelis Wresviik, Kim Larsens dødsfall er ennå nært og sårt og hvordan kunne Marius Müller ha så vanvittig uflaks. Jeg kunne holdt på sånn i all evighet om mange som levde dette jordelivet for fort, skapere og formidlere som kanskje hadde mye mer på hjertet, men som likevel rakk å etterlate seg en udødelig arv. Vi kan som kjent ikke ta med oss noe "när vi går" men låtene lever videre, både som stemningsskapere og ofte med et høyst levende budskap. Tenk å klare det kunststykket å lage kun en eneste sånn hit, en låt eller en tekst som folk synger med på i åresvis etter at den var en hit. Det må være selve drømmen for alle kunstnere.

Min analyserende hjernehalvdel begynner nå automatisk å tenke over om vi har noen slike låter og unge musikkskapere idag...... det har vi sikkert og jeg skulle ønske at jeg kunne få være flue på veggen når mine barn, over halvveis i sitt liv, har en mimredag på musikkens veier lik den vi nettopp har hatt.

Mitt inderlige råd til alle er å finne frem litt musikk innimellom, på plate, radio eller hva som helst, men la musikken leve, gråte en tåre for urettferdigheter og det tapte, le hjertelig av det artige og dans med den dansen du finner i kroppen mens du lar musikken flomme over deg - la musikken bære deg på sine vinger, og er der et budskap ja så la teksten inspirere deg. Let opp gleden og la den leve, den er ikke til å spare på - du kan alltids finne nye.

På under et døgn gråt jeg altså over en opera på TV, jeg ble rørt til tårer på en konsert på grendehuset og en hel formiddag lot jeg altså gamle nordiske låter forandre min dag.

Så la oss leve mens vi gjør det, ingen er udødelige og de fleste av oss blir likevel ikke husket etterpå..... Enten helgevasken var tatt eller ei ........

********

Før jeg rakk å poste dette innlegget på bloggen min mottok vi budskapet om at enda en av mine helter, som virkelig har gledet meg gjennom hele sin lange karriere har forlatt oss. Jeg kjenner på at min verden stoppa opp med den nyheten og jeg begynnte automatisk å synge: 

Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover
Før meg dit så jeg kan holde det jeg lover
Gi meg hjertebank og sjelefred
Ro meg over
Ta meg med

Takk for alle ord og toner du rakk å etterlate til oss, Anne Grete Preus

https://www.youtube.com/watch?v=TNI0ZLOxFAw

Photo by Alex Blăjan on Unsplash

Music fra Youtube

Lyden av stillhet

Jeg lener meg helt tilbake i stolen, mens verandadøra står på vidt gap. Lukker øynene og konsentrerer meg om å lytte til stillheten. Den totale, altoppslukende stillhet som jeg bare opplever her i nord eller høyt til fjells. Jeg lytter og lytter og kan ikke observere en eneste menneskeskapt lyd. Tilogmed klokka som alltid tikker hjemmekjært må ha stoppet for den høres ikke.

Det er ingen vind som uler idag, bare suset fra havets rolige og jevne puls når mitt øre.

Ei kråke kraker et sted i det fjerne, langt nok unna til å ikke forstyrre stillheten min. En adskillig mindre fugl kvitrer mye nærmere, sannsynligvis i ripsbusken rett under verandaen. Jeg antar at de røde bærene som glitrende som rubiner i sola etter regnet, må være en fristelse av dimmensjoner for den lille fjærkroppen.

En flue har forvirret seg inn i vindusposten, surrer rundt og rundt, og prøver å finne veien ut - alle andre steder enn døra den nettopp kom inn gjennom.

Stillhet....... Sjelefred.......

Havets puls stiger, brenninger som slår stadig raskere og hardere forteller meg at det må være en båt som nærmer seg havna. Skjønt jeg kan ikke høre noen båtlyd, bare jevne, raske bølgeslag som slår mot stranda. Om igjen og om igjen, taktfast som en marsjerende hær. Med mine lukkede øyne vet jeg akkurat hvordan det ser ut, bølgene høres nesten bedre når synssansen er lukket. Det er nesten som jeg kan lukte det salte havet, men det er for langt unna - eller er det egentlig det.....

Et par måker skriker ut i stillheten og bekrefter min tanke om at en lydløs båt har ankommet. Antagelig med fisk etter måkenes opphisselse å dømme. De får vel sitt, for det blir igjen helt stille.

Og jeg er ett med havet, hjertet mitt slår i takt med bølgene, sakte og jevnt. Dette er meditasjon på høyt nivå rekker jeg akkurat å tenke - før surrekoppen fra vinduet lander på nesa mi og bryter hele magien. Men tusen takk til havets bølger, takk for stunda jeg fikk være endel av deg - hengitt i lyden av naturens stillhet.......

Skolestart

Et gammelt sort/hvitt-bilde viser en 7-åring med økonomiklipp, nye sko, foldeskjørt og blazer

i hånda en tidsriktig blårutete skoleransel inneholdende penal med splitter nye fargeblyanter, viskelær og linjal. En et nervøst drag ligger over ansiktet og smilet presses frem.

Året er 1967, det er august og første skoledag.

En ting kan jeg love - denne jentungen har aldri vært så vettskremt i hele sitt liv som akkurat da dette bildet ble tatt. I mange uker har hun gruet til denne dagen, og nå er den der. Hun tenker på alle de voksne som gjennom hele sommeren har spurt det dummeste spørsmålet: "Gleder du deg til å begynne på skolen?" Det er vel ingen som gleder seg til det, skulle hun liksom synes det er fint å bli revet opp fra alt som er trygt og godt for å måtte oppholde seg hele dagen sammen med fremmede. Hun vil svært gjerne lære å lese og skrive, men hvorfor kan hun ikke gjøre det hjemme? Både mamma, pappa og storebror kan det jo allerede så de kunne vel delt denne lærdommen med henne. Alt i henne stritter imot å reise to bygder lenger bort med buss for å blandes med totalt fremmede barn, mange av dem store skumle gutter. Dette er utrygt og den lille jenta synes livet er både urimelig og ubarmhjertig. De er tre unger fra bygda, men de andre to gruer også og er minst like vettaskremt som henne, heldigvis får man holde mamma's hånd denne aller første skoledagen.

Hun har egentlig få minner fra denne dagen, angsten overskygger i ettertid det meste. Men hun minnes at skolen var stor, at det var (som fryktet) veldig mange skumle, fremmede, og et inntrykk av at frøken virka å være veldig snill.

Det var 7 unger i 1. klasse på Haugnes barneskole i 1967, hun kjente som sagt bare 2 av dem,

men det store klasserommet ble delt av 1., 2. og 3. klasse, med felles lærer.

Men et minne fra dag to sitter som spikra fast i hukommelsen! Det er jo nemlig sånn at når en jentunge i utgangspunktet ser vettaskremt ut, ja da er hun vel en magnet på gutter som vil tøffe seg, så skjedde jo også i denne historien. Hva som ble sagt og gjort er noe vagt, det var kanskje bare en litt uskyldig erting, som brått ble stoppa av det som skulle bli hennes helt i flere år fremover. For der stod hun, jenta fra nabobygda, bredbent og med armene i sidene - en blond krølltopp på 7 år med all verdens mot! Hun stilte seg opp mellom den vettskremte og tøffingene og ga klar beskjed: "Prøv dere på å være frekk med henne og dere får med meg å bestille!"Et nytt vennskap var inngått, en allianse som kanskje gjorde den store forskjellen på hvordan skolehverdagen ble i år fremover. De visste ikke den gang at de skulle gå fra barndom til ungdom sammen, hadde ingen idè om hvor mye de skulle dele på godt og vondt, men en ting var klart for ei lita jente som var redd for det meste - hun hadde funnet helten hun trengte for å vokse seg tøffere!

Denne historien dukker alltid opp i mitt hode ved skolestart, og jeg skulle så inderlig ønske at alle som er litt redd, eller kanskje bare litt forskjellig fra mengden i skolegården må fikk oppleve at en liten helt kommer og gir dem mot, og redder hverdagen. Jeg skulle ønske at alle voksne i skolen ser med både øyne og hjerte, og ser bort og bagatelliserer uskyldig erting. For hvor går grensen mellom uskyldig erting og mobbing? Det er en hårfin overgang. Jeg skulle ønske at alle foreldre forstår at det er hjemme man skal lære oppførsel og omtanke for andre. Jeg håper av hele mitt hjerte at alle små som nå går til skolen kan få vokse, lære og leke i en trygg skolehverdag. Det er kanskje for mye å forvente, men det burde det ikke være!

Hva skjedde så med den lille redde jenta som begynte på skolen en høstdag i 1967?

Jo hun gikk mange år på skolen, og lærte både å lese og skrive, og mere til. Hun opplevde mangt og meget gjennom livet, men ble aldri hverken lærer eller en verdensberømt forfatter som drømmen var. MEN på et eller annet tidspunkt slutta hun å være sjenert og redd for det meste, ja jeg tror jammen hun ble nesten like tøff som den lille helten sin.

Og akkurat nå har hun skrevet dette blogginnlegget du nettop har lest :)

Idly's valgkampsynsing: Språket

Nå er valgkampen såvidt sparket i gang og jeg har allerede begynnt å få nervøse rykninger av språket til våre fremste menn og kvinner. Er det virkelig helt nødvendig å bruke et språk som folk flest ikke forstår? Målet i en debatt er vel å få frem et budskap som folk kan tro på, eller iallefall føle at de kjenner seg igjen i, sånn at de samme velgerne kan vurdere å stemme på dere. Og burde dere ikke holde dere for gode til å bruke ord som ikke brukes andre steder enn på det norske storting? 

Vi som har levd ei stund er forsåvidt vant til dette politikerspråket og til å bruke alt vi har av fantasi for å komme frem til hva hver enkelt egentlig mener - også har vi jo heldigvis fått hjelpemiddelet google etterhvert - men ungdom, og nye landsmenn som skal stemme for første gang må jo bli totalt forvirret.

F.eks. har jeg allerede fått nok av å høre ord som innovativ, kompetansemiljø, polarisering - og ikke minst bærekraftig. Sistnevnte har tatt helt overhånd - alt skal være bærekraftig. Jeg forstår det når vi snakker om et bærekraftig landbruk, men hva i all verden betyr en bærekraftig bilpark? Eller et bærekraftig helsevesen? De fleste av oss ønsker seg sykehus som er der folk bor, tar i mot oss når vi blir syke og gjør oss friske etter beste medisinske evne - hvordan dette kan bli bærekraftig er meg en gåte - og knekkende likegyldig hvis jeg er syk.

Et annet ord er offensiv. Det brukes nå i hytt og pine og i alle mulige slags sammenhenger. Idag leste jeg f.eks. at "Oslo skal bli en trygghetoffensiv by". Hva betyr det? En annen lover at vi skal få "en innovativ byvekstavtale". Sikkert flott det, kanskje, men jeg aner ikke hva man mener med det.

Det loves inkluderingsdugnader og integreringsløft, og et annet partiprogram er "en garantist for at hele kommunen skal tas i bruk". Har man ikke gjort det før altså - og kan vi tro på sånne garantier?

Det er effektive planprosesser, prøveutredninger og kostnadseffektive løsninger.

Jeg gikk nesten i taket da jeg hørte: "Det kan bli vanskelig å få infrastrukturen på plass der oppe"... Siden mitt forkjølte hode ikke virker på sitt beste nå om dagen tok det litt tid før jeg forstod at det politikeren egentlig sa var: det blir for dyrt å forlenge Nord-Norgebanen. Her var det to ting på en gang; Første selve setninga som jo er galematias i seg selv, deretter kommer slutten "der oppe". Jeg har nå gjentatte ganger hørt stortingspolitikere omtale hele eller deler av Nord-Norge som "der oppe" og jeg lider ikke av mangel på humor, men ærlig talt - i seriøse uttalelser og i debatter er det en nedverdigende måte å omtale vår største landsdel og tre fylker på!

Einar Førde sa en gang at "Løvebakkendialekt er farlig fordi vi som bruker den, tror at den er allemannseie". Det er så sant som det er sagt. Jeg oppfordrer derfor hver enkelt politiker til å droppe denne dialekten og heller bruke den fantastiske dialekten du kom til stortinget med, og begynne å snakke sånn at vi velgere forstår hva du sier! En innvandrer sa en gang til meg at i Norge er det mange dialekter og tre språk. Tre språk undret jeg, hvorpå han svarte: Ja dere har bokmål og nynorsk - og sånn som politikerne snakker....

Og til de av mine politiske motstandere i sosiale medier, som nå står klar til å gå i strupen på meg, vil jeg bare si: Jeg har med vilje ikke sitert politiske utsagn ovenfor, det spiller ingen rolle hvem som sa hva, da dette er et problem som gjelder mer eller mindre hele bunten av rikspolitikere som nå har sendetid hele døgnet. Vi trenger ikke et fordummende enkelt språk, vi trenger bare et helt vanlig norsk.

Og når jeg først er i gang - jeg håper av hele mitt hjerte å få oppleve at minst en av våre stortingsrepresentanter lærer seg ordene JA og NEI. Det er nærmest uutholdelig hvordan de rett og slett nekter å svare på spørsmål hele tiden. Foreslår at de etter tre forsøk uten svar, sendes rett i skammekroken!

Da håper jeg at den som snakker best den neste måneden får betalt for det med stemmer i sine lokallag 9. september...

Rotfast kjærlighet

Jeg har de siste årene forundret meg litt over det faktum at det ser ut til at min kjærlighet til ei øy langt uti havgapet, lengst nord i Vesterålen ser ut til å bare tilta i takt med alderen min. Og da særlig til den bygda jeg engang for mange år siden reiv opp røttene og flytta fra, det ser nå for meg ut som jeg glemte igjen en større bit av hjertet mitt. De senere år har jeg derfor jevnt og trutt vendt tilbake og på mange måter føles tilhørigheten sterkere nå enn den gang da jeg var ung og hadde fremtiden foran meg.

Dette er ei bygd som så mange andre norske småsteder, med et par hundre innbyggere og et ukjent antall feriegjester. Mange av de sistnevnte, som f.eks. oss, kommer igjen og igjen, og når de fastboende lurer på hva det er med oss, som sommer etter sommer ferierer i nordavind, tåke og utenkelige badetemperaturer - ja da er svaret at det er ikke noe med oss, det er noe med bygda som henter oss tilbake på nytt og på nytt.

Mitt blikk blir aldri mett av å se på Andfjorden, Senjafjellan og myrene som for tiden er overstrødd med det reneste gull. Frisk luft så mye man bare orker og en stillhet som kun avbrytes av bølgesus - for selv dårlige sommere har dager og netter som dette

Vi har alle sett steder på den norske landsbygda som visner hen, men denne bygda mi, ja den ser ut til å nekte å dø. De siste årene har den jaggu vokst både i innbyggertall og ikke minst i aktivitet.

Riktignok har vi ikke butikk her lenger, den er et stort savn. Ja det er som et åpent sår for mange av oss som husker butikken som både stedet å kjøpte dagligvarer og en kjøpmann som alltid stillte opp, og ikke minst som møtested. Men vi klarer oss, 12 km til butikk er jo ikke langt, iallefall ikke i nord-norsk sammenheng.

Også har vi mye annet i bygda. Vi har f.eks. et særdeles driftig ungdomslag - og her må noen virkelig ha funnet ungdomskilden for denne gjengen har vært ungdom så lenge jeg kan huske! 

Iallefall, U/L Vårbud drifter fortsatt grendehuset, med basar, konserter og mange slags arrangementer. Ja det gamle skolehuset, som som har vokst seg både større og finere, har gjennom historien blitt benyttet til mangt og meget.

Her har gode dager blitt feiret, og tårer har vært delt i sorgens stunder. Her var det fest og moro på lørdagskvelden, og innimellom kom sognepresten å holdt andakt på søndag.

Det var her jeg fikk se min første film på stort lerret, en ubeskrivelige opplevelse. Her har det vært satt opp lokalrevyer, det var juletrefester med varm sjokolade og fine smørbrød - og julenissen kom alltid med nisseposer som inneholdt både appelsin og rosiner, også hadde vi en slags ungdomsklubb med cola på små glassflasker og vi spillte kurong. Hadde dette huset kunna snakka hadde vi nok fått hørt om både oppgjør mellom naboer, gode historier og romantikk bak nåvva.

På Skarstein har vi også ei lita havn, som benyttes til både fritidsbåter og de mer profesjonelle.

Da noen fikk ideen om å bygge et grillnaust. ja da bare gjorde man det, og nå jobbes det med å få opplyst veien ned til havna.

Det ene tar det andre, og et annet arbeidslag er i gang med å lage et observasjonstårn "nord i bergan". Der er meningen at man skal kunne sitte å kikke etter både ørn og hval, eller hva som nu måtte være verdt å se på.

Det er planer om å lage en ny turvei langs myra og igår hørte jeg rykter om et mulig uteklasserom.

Vi har forresten ingen unnskyldning for å ikke holde oss i form mens vi venter på turveien - grendehuset inneholder selvsagt et høyst moderne trimrom.

Det er ingen tvil om at bygda lever! Lever så til de grader at da noen nevnte å male et gammelt og grått busskur, ja da tok vår egen sommerhus-kunstmaler saken i egne hender og etter mange, tildels iskalde timer i nordavind var dette triste busskuret

blitt til dette kunstverket av et busskur i særklasse

Og har man først fått et så til de grader flott busskur, ja da kreves selvsagt en høytidelig åpning.

Kunstneren selv, Unni Kvisler, klippet snora og holdt en grundig innføring i alt busskuret kan brukes til, det ble lest et splitter nytt busskurdikt og selvsagt var det det var kaffe og hjemmelagde kaker. Lokalpressen var på plass og at vi ikke fikk tak i hornmusikk gikk bare godt, da noen klarte å trylle frem litt riverdance på mobiltelefonen. 

  

Busskurdikt I Et gammelt busskur slitt og grå har fått Unni's penselstrøk på Her kan fotan hvile litt mens drømmer og tanker leker fritt wewa/2019

Busskurdikt II Sett deg her, hvil trette bein på en benk blant fjord og stein I et maleri du synker ned det gir velsignet sjelefred wewa/2019

Det er liv og latter i bygda, og jeg må bare si at folk her har blitt mye galere enn jeg husker, på en usannsynlig god måte. Fantasien blomstrer, dyktig folk får holde på med det de kan og vil, samholdet styrkes og bygdedyret.... vel det er det eneste som synes å være dødt i denne bygda.

Jeg elsker den takhøyden som råder i bygda. Skarstein er ei bygd der det ser ut til å være en plass til alle, enten det er kunstnere, fiskere, snekkere, bakere, bønder og en hel haug spreke pensjonister.

Alle er på hver sin måte en av de mange og nødvendige brikkene som gjør Skarstein til ei levende bygd. Mi bygd som aldri forlot hjertet mitt, heimbygda med så mange minner, og gode folk å dele dem med, latter når gamle historier fortelles om igjen og om igjen.

Skarstein er min historie, nåtid og fremtid. Jeg kommer alltid tilbake, min kjærlighet til bygda er ekte og rotfast. Tilogmed min bedre halvdel har begynt å gro så fast at han lurer på om han kan bytte inn en halv søring og bli halvt Skarsteinskar.

PS. Det eneste denne bygda kanskje kunne trengt måtte være et par ungdommer i ungdomslaget - og det er for tiden et par hus til salgs her på Skarstein, jeg bare nevner det sånn i forbifarten......